Damer – vi er nødt til begynne å dele gode fødselshistorier med hverandre.

Dette innlegget er skrevet i forbindelse med Aftenpostens artikler om redsel blant norske mødre for å føde barn.

Som mange andre kvinner, er jeg vokst opp med å høre historier om hvor forferdelig det var å føde barn. “Det er som å bæsje en vannmelon!” er beskrivelser som har vært gjengangere – og sitater som «det er bare helt jævlig, men etterpå er jo alt glemt» – vel, det gir ikke akkurat indre trygghet til en bekymret sjel. Jeg fikk et angstfylt forhold til det å føde, og jeg utsatte i det lengste å bli gravid. Jeg tenkte helt seriøst at dette var noe som jeg IKKE kom til å takle. Jeg kom til å panikk, frike ut og kollapse av smerte. Jeg tenkte at det beste var å aldri sette seg i en situasjon hvor man måtte føde, Kanskje heller adoptere, eventuelt mase meg til å få operere hele prosjektet ut i full narkose, slik at jeg slapp å forholde meg til alt det vanskelige.

Du skal føde naturlig – og hvis du ikke vil det er du en som tar snarveier og jukserr – litt sånn Hollywood

Heldigvis tok jeg en annen tilnærming da jeg kom til det punkt i livet at jeg faktisk ville ha barn. Ved et lykketreff kom jeg over boka Ina May’s Guide to Childbirth av den amerikanske jordmoren og foregangskvinnnen for naturlige fødsler, Ina May Gaskin, som i siden 1980-tallet har jobbet for å redusere angst i forbindelse med fødsler. * Halve boka er full av gode fødselshistorier – halve boka forklarer hva som faktisk skjer med kroppen.

Jo mer jeg leste, jo tryggere ble jeg. I stedet for å fokusere på hva som kunne gå galt, satte jeg meg skikkelig inn i hva som skulle skje med kroppen min, alle fasene i en fødsel og jeg forberedte meg grundig under graviditeten. Jeg lærte meg triks som å ikke knyte hendene, slappe av i kjevepartier, bruke lyder og finne de beste fødeposisjoner. Fra å være en som aldri skulle føde – gikk jeg inn i fødsel med mye mer tro på meg selv og uten panikk.

Nøkkelen med å få en god fødsel er nettopp å ikke ha angst eller stresse – fordi da motvirker du prosessen. Tenk deg at du må sitte på en do midt i et rom med mange mennesker. Får du til å tisse? Neppe – fordi du holder tilbake. Det er litt av det samme som skjer om du skal føde – du må slippe taket. Nytter ikke å holde tilbake, den ungen skal ut. Det er mange grep du kan gjøre for å forberede deg på denne situasjonen. Når du vet hva som skjer, er det lettere – og du bør være i omgivelser der du føler deg mest mulig trygg og ivarettatt.

Min mamma sa alltid til meg “Tenk på det som en maraton” – og det er noe i det. Jeg forberedte meg på at det kom til å bli tungt, at det mest sannsynlig ville vare i timesvis – jeg visste jeg kom til å bli skikkelig sliten og at det ville verke og gjøre vondt — men smerten går over. Jeg planla strategisk å hvile meg i de pausene det var mulig, jeg visste hva som skjedde steg for steg, jeg spurte når jeg lurte på noe, kalte inn jordmor etter behov og var ikke redd. Jeg var mentalt forberedt og jeg var motivert. Jeg tenker det ligner mye på hvordan en idrettsutøver forbereder seg.

Tenk på det som en maraton! (foto: marthemyhre.no)

For oss damer som liker å ta regi, mener jeg at dette er en mye mer konstruktiv vei å gå enn å sporenstreks bestille keisersnitt. Før dere bombarderer løs på meg: når jeg sier dette – sier jeg ikke at det er mindre verdt å tå keisersnitt, men jeg sier meg enig med fagfolk om at keisersnitt skal brukes, først og fremst når det er nødvendig. Vi kvinner må også ta eget ansvar for å sette oss inn i hva vi skal igjennom – vi må tørre å møte det.

Det er ikke bare naturlig å føde – det er føkkings fantastisk! Den forvandlingen som skjer i kroppen i forbindelse med graviditet og fødsel – er mer enn noe annet noe å blir fascinert av og stolt over. Vi må fremsnakke dette og være stolte av det. Vi kvinner må bli bedre kjent med underlivet vårt. Vi må snakke om hvor tøft det er at en vagina kan transformere seg til å levere ut en baby og deretter trekke seg sammen igjen er jo litt av en design. At amming hjelper til å trekke livmoren sammen igjen! Genial design, eller hva? Gutter er stolte over penis – men hvorfor er vi kvinner så lavmælte og skamfulle over vårt eget kjønnsorgan?

Vi må snakke om fordelene med å ha kontroll på musklene i underlivet – at vi slik får bedre sex og bedre orgasmer og bedre fødsler. Vi damer har mer å hente på å må støtte hverandre i å stole på vår egen kropp og stole på vår kapasitet. Jeg har venninner som har opplevd en forferdelig første-fødsel, og som ved neste runde har lest seg opp, satt seg inn i og forberedt seg – og heldigvis har endt opp med gode fødselsopplevelser. Kunnskap og deling – det er feminisme, det er kvinnekamp – ikke å spre skrekk og gru og fæle opplevelser som igjen skaper angst hos neste kvinne.

Alle opplever ikke en bra fødsel, men det ér mange gode fødselshistorier der ute – men er vi redde for å dele de? Okei, det er ganske privat å snakke om, men jeg tror det er vel så mye at vi er redde for å tråkke andre på tærne, vi vil ikke hovere overfor de som ikke har hatt gode opplevelser. Vel,  å føde barn er ikke en flink-pike konkurranse. Om jeg vilArtwork fra society6.comdele mine gode fødselshistorier er det ikke for å si at jeg er en proffere kvinne – men tvert i mot for å inspirere andre til at de også klarer det. Vi må trygge hverandre, styrke hverandre og være stolte av vår kvinnelige superpower! Kvinner må slappe litt av og ikke ta alt som personlig kritikk – å dele styrken og gleden ved å føde er et viktig kvinne-til-kvinne prosjekt – det er PUSSY POWER!

Ammepoliti, gravidepoliti og nå også fødepoliti – nå må norske mammamer ta seg en pause.

Er du redd for å føde – vil jeg anbefale å bruke tid på å prøve å holde et åpent sinn, stole på at kroppen din, les nyttig og motiverende litteratur, snakk med fagfolk og med familie og venner du er trygg på. Drit i hva andre sier og synes – det er din fødsel. Og ender det med at du må ta keisersnitt så er det jo på ingen måte en skam eller en nedtur – da er det bare å takke for den fantastiske helseservicen vi har her til landet.

Jeg er evig takknemlig for å ha fått oppleve to fine fødsler, smertefulle ja, den første varte og rakk i over et døgn – heftig, ja – men likevel noe jeg aldri ville vært foruten. Jeg unner flest mulig kvinner å få kjenne på det kicket, den gleden og den styrken de gir – det KAN være en helt FANTASTISK opplevelse – vondt, ja – men aller mest godt. Go girl!

*Ina May Gaskin blir kalt «the mother of modern midwifery»og har hjulpet til ved over 1200 fødsler. Gaskin er utnevnt som æresdoktor ved Thames Valley University i London og hun har publisert en rekke akademiske artikler og skrevet flere bøker om naturlige fødsler. www.inamay.com

Jeg er så heldig! Jeg får lov å lage musikk – denne gang til et viktig teaterstykke for barn, som handler om det å være født i «feil kropp». Teaterstykket «Tobias – og dagen det smalt» handler om Cecilie på 9 år, som bare vil være Tobias. Det kjennes sånn på alle vis, men hvordan skal han få sagt det? Han blir helt prikkete i hode bare av å tenke på det…

Manus er skrevet av Jenny Svensson, regi er ved Morten Røsrud og det er teaterensemblet Rimfrost som står bak produksjonen som spilles ved Hålogaland Teater fra og med 23. november i år! Skuespillere er Kristine Myhre Tunheim, Jonas Delerud og Aleksander Rindestu. Scenografi er ved Mari Lotherington og jeg, Aggie Frost, lager altså musikken.

Leseprøver er allerede i gang og i oktober skal vi jobbe for fullt med å sette dette sammen. Det gledes over å få delta kreativt og musikalsk i teater – I love it!

Teaterstykket Forward som jeg har skrevet musikken til, hadde en lesning med skuespillere i New York denne helgen. Spennende å se om stykket, som jo handler om Norge, klima, Arktis, politikk og kjærlighet, blir oversatt til norsk en dag og satt opp her hjemme. Stykket er skrevet av kanadiske Chantal Bilodeau og regissert av Jennifer Valenga. Tale Næss har vært dramatur og jeg har altså skrevet sangene.

Stykket er en del av prosjektet Arctic Cycle.

Ringside er Therese Bakkevolls sitt solo-performance prosjekt, med tekst, performance og boksing! Hva skjer når man begynner å bruke muskler der man tidligere bare har brukt ord? Kan en kroppslig dyslektiker lære seg å danse? Er det sunt å av og til gi skikkelig faen? Ringside er ei forestilling om manglende kroppsbeherskelse og ei økende lyst til å slåss.

Av og med: Therese Bakkevoll
Regi: Nanna E. Berntsen
Musikk: Aggie Peterson
Foto: Ingun A. Mæhlum

Se video her!

Jeg var nylig i Longyearbyen for å sette opp Babyloungen for polare babyer. Det er et veldig hyggelig prosjekt å jobbe med. Det finnes ikke all verdens kultur-tilbud for de under 2 år, og foreldre og barn er så glade. Det er jo bare et rom, et sted å henge – men jeg husker selv fra babytiden, hvor deilig det er å være et sted som er babyvennlig og hvor man ikke føler seg i veien Man er lenket til barnevogn og utstyr og stæsj – og særlig langt mot nord, er det så mye klær og dyner og stæsj… Fint å kunne møte andre et sted, som ikke er en kafe, men et sted hvor barna kan kose seg og krabbe rundt. Takk til Longyearbyen Lokalstyre og KunstPause 2012 for at vi fikk komme!

Artikkel i Svalbardposten:
Tid for pause · Svalbardposten

(foto fra Tromsø-utstillinga, Knut Jenssen)

Jeg har vært på reise til midten av Amerika, til Kansas, av alle steder. Et teaterprosjekt om global oppvarming og miljøkrise, hvor min musikk fikk spille en rolle – tok meg med hit.

Det var så rart å være på reise uten «gjengen min» – det er lenge siden sist. Det fikk meg til å observere, tenke, notere og knipse litt bilder igjen.

Teaterstykket Forward er en del av prosjektet Arctic Cycles.