Femme

Hojojoj, så er jeg i gang med å utforske og hilse på Femme igjen. Forrige gang vi hang ut, var hun Femme Digitale, men nå har hun beveget seg inn i en mer analog verden. Jeg jobber sammen med Erik Smith-Meyer med å sette opp en teaterversjon av historien om denne isolerte dama, som lever litt i sin egen verden. Hun har låst seg inne i leiligheta si, forteller om forskjellige dyr som dukker opp i livet hennes og har besøk av en trio som spiller opp til sang og dans. Av og til har hun hai på besøk – og hver dag steker hunn egg.

Femme handler om ensomhet og selvvalgt distanse til den virkelige verden – og er en komisk, absurd og musikalsk førjulsforestilling.

Musikere er: Bert Simen Lund (cello), Julia Neher (bratsj) og Stein Paulsen (kontrabass).
Regi er ved Erik Smith-Meyer og skuespillere er altså meg selv og Marius Lien.

Sykt spennende utfordring, veldig lærerikt veldig skummelt og jeg gleder meg max!

Forestillinger 13.-15. desember:
Kulturhuset i Tromsø, Lillescenen


foto: Carl Critical

For mye!

Hoi – hvor det går unna… Nå er jeg midt i en typisk freelance-klemme, det går mot slutten av året og det er veldig mange ting som skjer på en gang. Har nettopp vært 1 måneds tid på reisefot, med Frost og tenkt mest på musikken, hatt konserter, gjort interjvuer, møter og planlegging. Nå er jeg vips, i Longyearbyen for å installere babykunst og jomen har jeg ikke meldt meg på et fag på Universitetet, med påfølgende eksamensoppgave som skal innleveres om altfor kort tid. I tillegg jobber jeg med et teater-prosjekt…før jul. Hjelp!

Typisk meg når det er for mange ting som skjer på en gang er at jeg ikke klarer å tenke klart – sliter med å fokusere på en ting om gangen, glemmer å svare på mailer om prosjekter som ikke handler om det jeg står midt oppi nå, glemmer å betale regninger eller å svare på en sms. Stress-symptomet er: Vanskelig å sovne. Forkjølelsessår. Blir distré. Blir pessimistisk. Surfer på internett etter vesker. (Prøver å ta med meg Live Landmarks teknikker, og prøver å jage vekk de stress-tenkene. De er til ingen nytte likevel!)

Ikke at jeg klager på det, er kjempeglad for at jeg har mye å gjøre og klarer å være freelance musiker, kunstner, mamma-multitasker, men det er litt tøft til tider. Mange spør meg, «hvordan klarer du alt dette?», «Jeg skjønner ikke at du får det til…» – men faktum er at men har ikke noe valg. Som selvstendig næringsdrivende kan man ikke være syk, så det er jeg ikke. Man må levere og deadline er deadline. Noen perioder er solige, men «høysesongene» er superbissi. Samtidig skal man tenke 3-6 mnd fremover og ha nye prosjekter på gang, også må man huske søknadsfrister eller skrive rapporter som prosjekter som er gjennomført. Heldigvis er det også roligere perioder, som jeg prøver å nyte så godt jeg kan.

På den annen side, er dette jeg er blitt best på. Å sjonglere og balansere rolige perioder med travle perioder. Dessuten føler jeg at jeg får gjennomført prosjekter og drømmer. Jeg har masse frihet og jeg kan prioritere familien, av og til iallefall, og det gjør jeg om jeg kan… For eksempel ved å skulke barnehagen av og til eller reise bort i to uker og kombinere reiselyst, jobb og familieliv. Det er flott! En annen viktig faktor er alle de vennene som spør hvordan jeg klarer det — de er en av grunnene til at jeg klarer det! Gode venner som støtter opp, familie som hjelper til – at man er løsningsorientert og positiv betyr masse, masse.

Ja – det var litt om freelance-livets gleder og sorger. Når ting roer seg litt tenkte jeg å blogge om våre siste Frost-opplevelser, London med barn, Babylounge på Svalbard og litt jåleri. Ha en fin dag, omfavn den og gjør det beste ut av den! Dessuten — HURRA FOR OBAMA!!

A

Deilig pop-magi!

Det er med stor glede at jeg det siste året har funnet stadig mer musikk jeg elsker, etter en lengre periode med tørke. Det kan virke som det er en fraksjon med musikere på gang, som tør å lage pop med spennende produksjon, minimal bruk av auto-tune og overkomprimerte mikser – med sans for det estetiske, det vakre, det visuelle – som skaper en musikalsk drømmeverden med mørke undertoner.

Artig å lese denne artikkelen av Helienne Lindvall i The Guardian, om melankolien i skandinavisk popmusikk: There’s more music like The Bridge theme lurking in the Norwegian woods

Her er min liste over spennende artister som befinner seg innenfor, etter min smak, den «rette» pop-estetikken, som jeg bare digger, digger, digger. Sjekk de ut – fyll opp lyttebiblioteket ditt med herlig musikk — husk å betale for musikken (!)

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

WHEN THE SAINTS GO MACHINE (Danmark)
NIKI AND THE DOVE (Sverige)
IAMAMIWHOAMI (Sverige)
FEVER RAY (Sverige)
HIGASAKITE (Norge)
SANDRA KOLSTAD (Norge)
M83 (Frankrike)
BAT FOR LASHES (Storbritannia)
OH LAND (Danmark)

…også håper jeg dere har sjekket ut den nye Frost musikkvideoen til «Something New»?

Her er linken: Frost – Something New – directed by Carl Critical

Du har sikker også noen favoritter? Kommentér gjerne!

God fredag fra meg!

Aggie
x

Da Pyramiden ble vekket til liv

Etter at jeg gjorde den store konserten, «Vårens Vakreste», med Tromsø Kammerorkester og fantastiske vokalister, kjøpte jeg meg en ring hvor det står LIVE YOUR DREAMS, en liten påminnelse om å gjøre nettopp det. For noen uker siden gikk en annen drøm i oppfyllelse, nemlig å spille en Frost konsert i den nedlagte russiske «spøkelsesbyen» Pyramiden på Svalbard. Her er min historie om turen.

De flotte bildene er tatt av Carl Critical.

Vi var et supert team som dro på vår musikalske ekspedisjon mot nord. Jeg og Per (Martinsen) som artister, Petra Hermanva gjorde visuals og hadde god praktisk hjelp av Jon-Eirik Boska, vi hadde med tekniker Jim Mari Johansen som rigge-ekspert, Kyrre Fledsberg gjorde lyd, produsent var Igor Shaytanov og som seg hør og bør hadde vi med egen fotograf/filmmaker, Carl Christian Lein Størmer. I tillegg gjorde min mamma, Eva Grøndal en flott fotoutstilling, også hadde vi selvfølgelig lille Amber med, en super unge å ha med på tur, som gjerne rigger, triller kofferter eller hjelper til med andre prosjekter, «for eksempling å ploppe steiner i havet med Jim!».


Det er herlig å reise med flinke og positive folk, som alle tar ansvar for å drive produksjonen fremover. Det var også godt at så mange ønsket prosjektet vel. Det var så mange personer som gav hjelp og støtte på veien – det ga masse energi. Takk til alle dere gode hjelpere!! Vi har drømt så lenge om å gjøre denne konserten, og jeg har jobbet med å realisere dette i så mange måneder nå, at jeg måtte anstrenge meg for å slutte med organiserings-tankene i hodet mitt, og heller fokusere på det musikalske og det artistiske. Det er helt klart en egen kunst å veksle mellom sine kreative sider og sine praktiske sider! Selv om jeg vil skru planleggings-Aggie av, så dukker det stadig opp ting jeg må ta stilling til. Heldigvis hadde jeg hyrt inn produsert Igor, som tok over alt det praktiske og det var veldig godt.

Det var nesten uvirkelig å endelig komme til Pyramiden, etter å ha lest så mye om stedet og etter å ha sett så mange bilder. Jeg har jo sett mormor Hertas mange bilder fra 60-tallet og 90-tallet. Jeg har sett Siri Hermansens utstilling og jeg har lest Kjartan Følgstads bok. Jeg har satt meg inn i bilder og kart, for å planlegge eventet så godt som mulig uten å ha vært der. Jeg følte jeg «kjente» stedet fra før – men skjønte raskt at jeg ikke kjente det i det hele tatt når jeg faktisk ankom.

Noe av det første vi gjorde var å få en omvisning inne i Idrettsbygningen. Etter å ha gått opp mørke, krokete trapper, fulle av glass, spiker og støv, kommer vi brått inn i et gammelt turn-rom i et helt fantastisk, blekt turkis-blått lys. I rommet står turnutstyret klart, som om det når som helst skal løpe inn en turner for å ta sats.

Det er en merkelig stemning i denne vakre byen som ble tømt for folk for fjorten år siden. Det er som om noen holder pusten, som om alt er satt på pause. Stillheten er så rungende – det føles som å være inne i et spill eller et filmsett. Jeg så for meg hvordan det må ha vært her før, synes jeg hører skrittene fra to småjenter i lakksko som løper over asfalten. Å være her, uten mobildekning, langt unna alt – føles som å være på en satelitt, en romstasjon — i et vakumpakket friområde, et sted man kan legge merke til detaljer og tenke fritt. Selv om det er tomt og øde, så henger vissheten om at det finnes isbjørn i området, og det tar litt tid å venne seg til at man alltid må gå rundt med våpen.

Dimitri var vår lokale guide og hjelper i Pyramiden. Etter å ha sett på det forskjellige mulige «konsertstedene» fikk vi klarsignal om at vi kunne gjøre konserten i det gamle Kultuhuset. Pyramiden var et kommunistisk presisjeprosjekt, og ble tegnet av de beste arkitekter. Kulturhuset er et imponerende bygg med alle fasiliteter, det rommer en gymsal, ballettsal, piano/musikk-rom, bibliotek, male/tegne-rom, kino/konsert-sal og mye mer. Til at det bare bodde rundt 1000 mennesker der, hadde de rimelig bra kulturtilbud må jeg si, selv om Pyramiden er på en øde øy nesten ved Nordpolen og med en svær isbre som eneste nabo!

Kulturhuset stod som forlatt etter forrige forestilling. Bak scenen hang det bannere med russisk tekst på sidene – huskelister for replikker? Rekvisitter og instrumenter lå nedstøvet bak scenen. Sceneteppet knirket, men virket. En tombola-maskin, i glitrende grønnfarge, stod klar, med lodd-lapper i. Lurer på hva premien var?

Kreative og vakre Petra fylte rommet og scenen med sine «visuals» med utgangspunkt i mormors bilder. Aggregatene jobbet taktfaste og forsynte oss med strøm. Bensinlukta lå i lufta. 14 år gammelt hvitt støv virvlet opp i lysene. Vakkert – jeg trodde vi hadde med oss røymaskin, på et tidspunkt, men vi skjønte fort at det ikke var helt bra å stå å puste inn dette i 3 dager. Det løste seg med masker og pauser. Vi dekket til stolene i salen med skjør fiberduk.

Huset er gjennomgående iskaldt, som om kulda har bltt lagret og samlet opp sammen med støvet. Vi måtte ut i de arktiske sensommeren for å «varme» oss. Etter noen timer inne var man tørr i fjeset, raspete i halsen, tørst og kald til de innerste margbein. Heldigvis ble vi så godt tatt vare på av russerne som bød på middag og sterk te med sukker, på Hotel Tulipan, i de velfortjente pausene.

I foajeen henger det fra før mange falmede bilder, men idag var det også en helt spesiell fotoutstilling. Min mamma, Eva Grøndal, jobber med å bevare og formidle sin mor og fars vakre og historiske bilder fra Svalbard. , og nå viste hun Herta og Leif Grøndals bilder fra Pyramidens «glansdager».

I løpet av noen dager, ble Kulturhuset klargjort for liv og musikk i den gamle konserthallen. De russiske damene stod opp kl 03.00 på konsertdagen, for å gjøre klar bakst og godsaker. De rigget opp til servering i Kulturhusforajeen. Som i gamle dager. Alle jobbet på spreng for å få de siste detaljene klare. Fotoutstillingen kommer opp. Prosjektører festes i taket. Vi har lydprøver. Et amerikanske filmteam lusker rundt og dokumenterer alt som skjer. Carl Christian dokumenterer de som dokumenterer. Alle tar bilder. Det hele er ganske meta.

Lørdag formiddag. Været er vakkert! MS Polargirl ankom havna. Publikum er på vei! Båten er fullstappet med gjester – og i tillegg har det kommet private båter. Endelig blir det kø igjen utenfor Kultuhusets inngangsdører. Vi står og fryser bak scenen. Folk flokker seg rundt bildene og lurer på om de kan gå over prosjiseringene? Amber er sur for at hun ikke får være med opp på scenen. Det er bekmørkt og kaldt inne i salen. Konserten skal til å begynne. Vi får ærverdig lang, russisk introduksjon av Trust Arctikguols representanter. Vi håper på at aggregatene gir jevn nok strøm til at all finelektronikken funker gjennom konserten.

Musikken begynner, jeg tar et dypt magadrag og kjenner støvet klistre seg fast i munn og hals – men det er bare å synge. Det er nesten andektig stemning. Den forlatte byen er igjen full av musikk og liv. Jeg føler en veldig respekt for stedet og eventuelle sjeler som henger ut med oss i dag. Yess….jubler jeg inni meg, mens Pers tunge beats dundrer i veggene — vi fikk det til!! Akkurat her og nå, skjer dette. Når konserten er over, skal det bare være minnet av oss igjen, som om vi var spøkelsene.

LIVE YOUR DREAMS!

A

x

Les gjerne VICE Noisey sin store feature-artikkel om deres opplevelse av å være med «to the end of the world».

Spennende dager!

Endelig er finansiering og logistikk på plass, og snart skal vi avgårde til Svalbard og spille i spø-høkelsesbyen Pyramiden. Det blir et arktisk eventyr! Plata vår, Radiomagnetic, er sterkt inspirert av dette spesielle stedet, og det skal bli magisk å spille konsert der. En drøm som blir til virkelighet! Skal fortelle mer underveis, i mellomtiden kan du se her: www.frostpyramiden.net

Også har akkurat vært hos frisøren min, Hanne, og fått frisket opp både farge og klipp. Har vel halvert håret, og det var skikkelig luksusfølelse å spasere ut nyklipt fra salong, fønet, fjong og fin! David Bowie luftsynger «ch-ch-ch-anges» i hodet mitt. Gjør meg klar for en spennende høst med plateslipp, konserter og reiser — gleder meg masse, nå kan høsten bare komme!

I tillegg fikk vi supre nyheter at CLASH magazine had omfavnet den nye musikkvideoen vår, The Woods, ved å legge den som hovedsak på forsiden hele helga. Jeg synes videoen har blitt så fin og vakker-skummel. Laget av Carl Critial, Tromsø’s Anton Corbijn. I hovedrollene i videoen har vi to flotte unge talenter, Isak Lyslo og Sofia Bandini Danielsen. Videoen er skutt noen hustrige mai-dager like utenfor Tromsø. Jeg er skumle-skogsdama på slutten, iført den vakre maska laget av den fortreffelige Damselfrau.

Du kan se videoen her: Frost The Woods on Vimeo

Marilyn…





I dag er det 50 år siden vakre Marilyn Monroe ble funnet død, bare 36 år gammel. Hun var uendelig vakker og glamorøs, men var også noe melankolsk og ulykkelig over henne. Særlig filmen The Misfits (1961) er vakker og trist. Om du leser boka The Misfits – the story of a shoot, med vakre Magnum-fotografier tatt under en hard og kronglete innspilling gir innblikk i livet bak kulissene. Uendelig varme omgivelser i Nevada-ørkenen, personlige problemer, aldring – de perfekte Hollywood-fasadene krakkelerer mens kamera går. En bittersøt, men også vakker historie.
Selv superstjerner er folk.

Uansett – Marilyn: for et stilikon og for en ustråling!
Marilyn Monoroe 4 ever.

It’s my birthday…

…and I’ll have some fun if I want to.

Juhu, så koselig det er med bursdag! Stod opp til sol (!), det har vi ikke sett her på lenge – henge med den herlige familien min, få tegning av lillesnupp, frokost, blomster osv. Nå har jeg jobba hele dagen, så det er på tide å dra til byen i polkadott-skjørtet, Repetto-skoene mine og rød Chanel leppestift, for å kjøre Tøffe-toget med snuppa mi og spise is. Livet er en fest, og litt ekstra i dag.

A

Syng med den stemmen du har!

Jeg har akkurat hatt en fabelaktig inspirerende uke i København, hvor jeg har deltatt på 5-dagers vokal-workshop på Complete Vocal Institute. Her har rundt 20 sangere fra Norge, Sverige, Danmark, Nederland, USA, England, Polen og Østerrike møttes for å gå igjennom alle detaljer om sang og stemmebruk. Cathrine Sadolin heter den danske grunnleggeren av «systemet» som hun har kalt Complete Vocal Technique. Hun har selvfølgelig ikke funnet opp en ny måte å synge på, men hun har analysert, studert og forsket på sang og stemmebruk, for så å sette det hele sammen i et forståelig system og dermed laget godt verktøy for enhver sanger som ønsker å bli bedre.

For meg har denne metoden vært avgjørende for min vokale utvikling, og jeg har lært å tørre mer og finne ut av alt hva min stemme kan romme. Her er ikke «feil» eller «rett» og ingenting er «stygt» eller «pent». Når man har funnet ut av alle nyanser i sin stemme,  er det opp til en selv å velge hva man vil bruke. Det er utrolig befriende og spennende å utforske hva som finnes av lyder i en persons stemme. Denne uken har jeg hørt timesvis av sang og er følgelig ganske mett og sliten, men med masse ny inspirasjon og mye ny kunnskap.

Metoden fungerer like godt for en klassisk sanger som for en crooner eller en som ønsker større «range» i sin heavy metal-stemme. Å synge er å være i en konstant utvikling og man ønsker hele tiden å jobbe med utfordringer og vanskelige partier eller modus. Det er godt å komme sammen med andre sangere som trenger inspill og påfyll og at man får jobbe i et open-minded miljø hvor man tør prøve og feile.

Når man selv er instrumentet, er det ikke til å unngå at det er svært personlig å uttrykke seg gjennom stemme.  Det kan være tøft å stille seg opp foran mange andre å åpne seg opp og tørre å prøve. Kritikk eller kommentarer om at du gjør feil føles nesten som et personlig angrep, og mange mennesker slutter å synge eller tror de ikke kan synge, på grunn av sleivete kommentarer fra folk som ikke skjønner omfanget av det de sier.

Jeg var rundt 18 år, usikker og med ingen/liten musikalsk erfaring og hadde meldt meg på årets høydepunkt, sommerkurs i jazzimpro, med supre lærere og en entusiastisk gjeng med spilleglad ungdom. En kjent norsk jazzgitarist som underviste der, sa til meg at «du kommer aldri til å bli noen stor sanger». Kanskje var han sur for at eg hadde platekontrakt til tross for liten «live» erfaring, hva vet jeg – men disse ordene har fulgt meg i årevis og denne setningen kunne snike seg inn på meg på en dårlig dag, eller hvis jeg sleit med et parti av en sang. Problemet mitt har vært å tørre å lage «stor lyd», siden jeg begynte å synge på en hviskende og myk måte. Jeg har slitt med å tørre å synge ut og ta plass. På en måte har den setninga gjort at det har gått en faen i meg og jeg har bare blitt enda mer bestemt på at jeg jaggu meg skal bli en bedre sanger, på en annen måte har den vært som en mørk skygge for meg og bare gjort meg mer usikker i perioder. Jeg trist og forbanna over at noen kan si noe sånt til en ung, håpefull student som har lyst å utvikle seg. Man skal være forsiktig med hva man sier…

Jeg er av den oppfatning at alle kan synge og alle bør synge. Det er sunt, deilig, viktig og vakkert! Alle trenger ikke å bli store artister som skal opp på en scene, men man bør kunne ta en trall i blant. Det er trist og slettes ikke uvanlig, å møte folk som ikke synger. De bare driver ikke med det. Det får meg til å lure på – hvorfor ikke? Savner du det ikke? Har noen sagt at du ikke kan synge?

Sang og stemme handler også mye om smak – men hvem bestemmer hva som er riktig eller god sang? Vi har alle forskjellig smak. Det slår meg at sangere innen populærmusikk har vært foregangsfigurer, som har funnet sin egen stil, turt å synge ut høyt og klart, med sin særegne stemme og som har funnet en personlig stil og «sound» – og det er nettopp det vi elsker ved dem. Klassisk sangundervisning har mange «regler» – om avslappet hake, åpen munn, hodeklang og brystklang – men disse begrepene fungerer ikke helt om du vil synge populærmusikk, viser, rock, alternativt. Tror du at Bob Dylan ville fått stjerne i boka av en sanglærer som steber etter det klassiske idealet? Sinead O’Connor? Chris Cornell? Dolly Parton?

Selv opplever jeg at CVT metoden når ut til alle typer sang, og jeg blir ikke forundret om denne metoden gradvis blir integrert også i institusjoner og blir den nye type sangundervisning. Den gjør at sangerne åpner seg opp istedet for å være redd for å gjøre feil.

Det forbauser meg hvor mange av sangerne på kurset som stadig unnskylder seg når de prøver å mestre en ny type lyd, eller forsøker å nå en tone. Unnskyld for hva da?? Mange blir redde for all lyden de lager når de synger i en annen modus enn de pleier – også føler de at de må unnskylde seg. Men, hei – det går ikke an å treffe tonene skikkelig uten å synge ut – det er greit å synge høyt…! Særlig er det jentene og damene som beklager seg, der de står, midt i en vakker sang og «trekker seg» fra tonen og sier «unnskyld» – «Sorry!». Kjære vene, hva er det vi har blitt fortalt oppigjennom oppveksten? «Hysj, vær stille», «du har så skarp stemme», «ikke bråk sånn»…og dette bærer vi med oss videre. Lov meg en ting alle sammen, la oss ikke hysje sånn på våre egne barn, og la oss ikke kritisere en fri og glad barnestemme. Joda, klart man kan bruke «innestemme» når det trengs, men pass på om at du ikke kritiserer selve stemmen. Den skal være med hele livet videre!

Som dere skjønner anbefaler jeg metoden. Har du selv opplevelser fra sangtimer? Har du noen spørsmål eller meninger du vil dele, så skriv gjerne en kommentar. Jeg leker litt med tanken på å undervise i sang selv — en gang — litt lenger frem i tid. Fortsatt mye å lære.

Og til deg, herr flinkis-jazzgitarist, min stemme blir stadig større. Men du er fortsatt bare en liten mann.

Syngende glad dag til dere alle!

A.

Tips til en søndag i London

Beste ruta for vintage, 2nd-hand, sjarmerende markeder og god mat!

Jeg elsker London og har vært her en del de siste årene — og vil bare være her mere! Her er en fin «runde» jeg anbefaler å ta på en søndag – om du er glad i markeder, østkantsjarme og god mat. Det regner jeg med at du er!

Brick Lane er supert på en søndag. Området er også kjent som «Banglatown» for her finner du plenty av currysteder og et stort Bangladesh community. Dog, stadig flere hipstere har flyttet inn for å lage kule butikker, små gallerier og avslappa utesteder, så området har endret seg en del og sånn skal det jo være i en pulserende storby. Gata er fortsatt sjarmerende og er rett og slett en «eklektisk blanding» av folk, mat, klær, humor og historie.

Men, før du ankommer mursteinsgata, så er mitt tips er å begynne fra «baksiden», så kom deg med tube’n til Liverpool Street Station (rød linje, central line). Gå over veien og østover (altså hold mot venstre) og etter to (eller tre) gater tar du ned til høyre. Da er du på vei til Old Spitafield’s Marked – som er et av Londons virkelig gamle markedsområder, det har faktisk eksistert marked her siden 1638!


Markedet idag er et flott sted å lete etter up-and-coming London-designeres godsaker: vesker, smykker, kunst til veggen, klær og mye annet. På en måte synes jeg dette markedet har ting som kan falle i smak hos de «over 30», med noe dyrere utvalg, men også i desto bedre kvalitet. Likevel, ikke noe kjedelig sted for «ungdommen» heller, med søte kjoler, morsomme vesker og accessoirer til en rimelig penge.

Det er kjekt at markedet er under tak, for det er ikke uvanlig med regn og vind i London. Det er en rolig og god atmosfære og det er ganske rent og «ordentlig» her. Det er også butikker og cafeer i tilknytning til markedshallen, så her kan du få deg en rimelig (og sunn!) matbit sittende. Jeg anefaler kjempegod falafel med friskt tilbehør fra denne sjappa her, Pilpel. Nammis! Også er det hyggelig å dele bord med andre og kanskje slå av en liten prat.

Husk bare å ikke bruk opp alle pengene og energien her, og spar gjerne litt plass i magen,  for turen går jo videre til Brick Lane!

Ut av markedet og ned Hanbury Street (bare å følge strømmen). Her går du forbi sjarmerende Poppies Fish & Chips, hvor du får fisken servert som den skal, nemlig i avispapir og med eddik på. Her ligger Absolute Vintage vis-avis, en svær 2nd hand butikk med altfor mye utvalg. Stopper du her er sjansen for at du ikke kommer deg gjennom Brick Lane i løpet av dagen stor, men sånn er det i en stor by med mange muligheter. Hehe.

Videre ned og på venstre hånd kommer en åpen plass, her finner du Sunday Up Marked, som også er verdt et besøk. (Nå er du forresten like ved Hanbury street 29, hvor et av de grufulle Jack the Ripper mordene fant sted, liket av den unge kvinnen Annie Chapman ble funnet her 8. september 1888. I dag er bygningen delvis dekket av Truman Bryggeriet. Det ryktes selvfølgelig om at Annies spøkelse går igjen her…. Du kan lese mer om The Whitechapel Murders, om du liker grøss og gru – og London historie!).

Mens du saumfarer hipster-mekka med norske oljepenger og god kurs er sjansen for kupp store. Man blir jo sliten av alt dette, så hva med å ta en deilig kaffe på den beste platesjappa in town, nemlig Rough Trade? Jammen er det deilig å ikke lete etter musikk på internett – og det er godt å få anbefalinger fra folk som elsker musikk. Her finner du også bøker og filmer til inspirasjon. Håper du har husket å pakke kofferten halvfull på vei til London?

Videre ned Brick Lane passerer du igjen street-food boder, utendørs-frisør for en trendy klipp og masse, masse folk. Følg med på grafitti og street-art, for her kan du plutselig se en Banksy eller Ben Enine. La deg sjarmere av dagens entertainere, forrige helg var det en «human jukeboks» – behov for penger kombinert med kreativitet er alltid oppfriskende, og typisk Londoner’s.

Smoothies, crêpes, kokosnøtter, kaker, marengs, what have you not, spis deg bare nedover, men spis deg ferdig før du går inn i en klesbutikk og de finnes det plenty av. Rokit er jo faktisk en kjedebutikk-2nd hand å regne, men en sikker vinner. Er du på jakt etter noe unikt, noe skikkelig vintage eller til og med antikke klær, må du ta en avstikker til venstre i 14 Bacon Street  til The Vintage Emporium og Coffe House. Ikke billig, men fantastisk. Apropos avstikkere, det ligger en gigasvær «Beyond Retro», litt «supermarked» for min smak, men om du har energi og penger igjen, så ligger denne et stykke ned Chesire Street på høyre hånd fra Brick Lane litt lenger ned.  I Brick Lane har du This shop rocks med vakre kjoler og tilslutt Hunky Dory, en nydelig retrobutikk, med håndplukket og godt utvalg, veldig Mad Men’ish, også har de mye elegant for menn!

Så kommer du til Bethenal Green road hvor du kan ta bussen mot sentrum. Siden du sikkert er dødssliten og endelig har skjønt at det ikke er mulig å rekke over alt på én dag, så er det også alle muligheter for å ta seg en drink på en av barene i nærheten og planlegge neste besøk hit…

Barndomsminner

Ting jeg husker godt fra jeg var liten:

«Suttekluten» – et mykt lite utvaska teppe, hvit av farve, med sømmer på kryss og tvers, som jeg holdt og strøk på mens jeg suttet på fingeren. En viktig ting å holde fast i….

En apekatt jeg fikk i «Syden» som hadde borrelås på armer og ben, og som var så lang at den kunne henge på ryggen min. Så nært jeg kunne komme å ha min egen Julius…

«Den hvite stenen» som jeg listet meg over til naboens hus og knabbet. Den var perfekt og hvit, rund og glatt – og selvfølgelig sterkt inspirert av tv-serien av samme navn.

En «spektralstein», som jeg ikke husker hvor jeg fikk fra, men som var som en prisme med alle regnbuens farver i. Denne oppbevarte jeg i en liten trekiste og det var en av mine største skatter…

En gul «Snoopy» college genser. Herrestørrelse og altfor stor for meg. Min favoritt!!

Jeg ønsket meg veldig en rød singlet med en knall gul stripe på tvers over brystet. Hadde sett noen ha en sånn og drømte lenge om å finne en maken. Det gjorde jeg aldri…

Å ligge i baugen på Farfars snekke og kikke opp i himmelen mens båten putret og de voksne skravlet…

Har du noen gode minner du husker du godt fra din barndom?