KNOKLA

Kjenne at det noen ganga bare e sånn her

noen ting gjør æ om og om igjen

Det e nokka som æ bær med mæ

mønster som skapes, skapmønstre

det e vanskelig å rødde dæm

Dæm heng i leggen,

klamre sæ fast

som blodigle

Det e uønska last

E det nedarva? Innøvd? 

E det bortglømt? Tillært?

Eller e det nokka som æ holder for kjært?

Æ kjenne det innafor hjertet mitt

Æ kjenne det innafor hjertet mitt

det ligg i margen

Knokla,

det som e igjen etter at kjøtt og blod 

e revve bort

Knokla,

det som holder mæ oppe, 

det som ingen kan ta bort

Knokla, knokla,

det e ryggmargen min

Knokla, 

kjernen av sjela mi

Klare ikkje lengre å lukke døra helt

det e fylt til randen av eldgamle skjelett

Æ lenke mæ fast, har nøkkel´n under tunga

for det som e der

e ikkje for unga

E det nedarva? Innøvd? 

E det bortglømt? Tillært?

Eller e det nokka som æ holder for kjært?

Æ kjenne det innafor hjertet mitt

Æ kjenne det innafor hjertet mitt

det ligg i margen

Knokla,

det som e igjen etter at kjøtt og blod 

e revve bort

Knokla,

det som holder mæ oppe, 

det som ingen kan ta bort

Knokla, knokla,

det e ryggmargen min

Knokla, 

kjernen av sjela mi

Følg prosjektet til Aggie på nært hold – bli en støttespiller og Perlevenn via Patreon.