Forward i New York

Teaterstykket Forward som jeg har skrevet musikken til, hadde en lesning med skuespillere i New York denne helgen. Spennende å se om stykket, som jo handler om Norge, klima, Arktis, politikk og kjærlighet, blir oversatt til norsk en dag og satt opp her hjemme. Stykket er skrevet av kanadiske Chantal Bilodeau og regissert av Jennifer Valenga. Tale Næss har vært dramatur og jeg har altså skrevet sangene.

Stykket er en del av prosjektet Arctic Cycle.

forward_newyork

Musikk til Ringside

Ringside er Therese Bakkevolls sitt solo-performance prosjekt, med tekst, performance og boksing! Hva skjer når man begynner å bruke muskler der man tidligere bare har brukt ord? Kan en kroppslig dyslektiker lære seg å danse? Er det sunt å av og til gi skikkelig faen? Ringside er ei forestilling om manglende kroppsbeherskelse og ei økende lyst til å slåss.

Av og med: Therese Bakkevoll
Regi: Nanna E. Berntsen
Musikk: Aggie Peterson
RingsideFoto: Ingun A. Mæhlum

Se video her!

Polar Babylounge

Jeg var nylig i Longyearbyen for å sette opp Babyloungen for polare babyer. Det er et veldig hyggelig prosjekt å jobbe med. Det finnes ikke all verdens kultur-tilbud for de under 2 år, og foreldre og barn er så glade. Det er jo bare et rom, et sted å henge – men jeg husker selv fra babytiden, hvor deilig det er å være et sted som er babyvennlig og hvor man ikke føler seg i veien Man er lenket til barnevogn og utstyr og stæsj – og særlig langt mot nord, er det så mye klær og dyner og stæsj… Fint å kunne møte andre et sted, som ikke er en kafe, men et sted hvor barna kan kose seg og krabbe rundt. Takk til Longyearbyen Lokalstyre og KunstPause 2012 for at vi fikk komme!

Artikkel i Svalbardposten:
Tid for pause · Svalbardposten


(foto fra Tromsø-utstillinga, Knut Jenssen)

Med lyden av Svalbard i USA-kofferten

Jeg har vært på reise til midten av Amerika, til Kansas, av alle steder. Et teaterprosjekt om global oppvarming og miljøkrise, hvor min musikk fikk spille en rolle – tok meg med hit.

Det var så rart å være på reise uten «gjengen min» – det er lenge siden sist. Det fikk meg til å observere, tenke, notere og knipse litt bilder igjen.

Teaterstykket Forward er en del av prosjektet Arctic Cycles.

Babylounge – kunst og trening for små sansere

Denne måneden har jeg et prosjekt oppe og står på Nertranda shoppingsenter her i Tromsø, Babylounge, som er en sanselig kunstinstallasjon for de aller, aller minste, nemlig babyer fra 0-18 mnd. Det er et rom gjort om til en slags … Les videre

I byen vår

Visste du at, i byen vår, samles en gjeng mennesker, tidlig om morgenen før de skal på jobb, i møterommet på Rådhuset og synger og ber for byen vår? De synger og ber for at du og jeg skal få gode dager, at bussene ikke skal kræsje, at politikerne skal styre så godt som mulig og at byen vår skal være god å bo i for alle.

Foto: Mari Hildung

Foto: Mari Hildung

Visste du at, i byen vår, bor det nonner i kloster, som snakker minst mulig, og at de heller ringer med en bjelle når de vil gi hverandre en beskjed? De dyrker stillheten og de ber og mediterer. De lever bak gitter og man kan ikke komme inn og de kan heller ikke komme ut, men om du besøker de, med gitter mellom deg og dem, kan dere drikke te og snakker om livet. Da får du møte de hyggeligste, blideste damer, som med boblende latter og stor livsglede konverserer og forteller.

Foto: Mari Hildung

Foto: Mari Hildung

Visste du at, i byen vår, finnes oransjekledde munker som ber og chanter i et stort hvitt hus ute på landet, omringet av snøkledde fjell og frossen jord? Eller at Thai-restauranten i byen er velsignet av disse munkene? Visste du at Thailenderne lager feiring for munkene, med mat, fest og gaver, og at populære gaver er tran-kapsler, slik at munkene skal holde seg friske og få i seg nok D-vitamin gjennom den nordnorske vinteren?

Foto: Mari Hildung

Foto: Mari Hildung

Visste du at, i byen vår, så deler de Russisk Ortodokse sitt hellige rom med Katolikkene? At Muslimene feirer Eid i en svett og nedslitte idrettshall, uten særlig romantisk belysning? Eller at Bahai’ene møtes i Ardna, Univeristetets samiske kulturhus. Visste du i det hele tatt om Arnda? Visste du om det hippe bandet som spiller til gudstjenesten i Jesuskirka, ja, har du i det hele tatt lagt merke til Jesuskirka når du skulle på trening i Fløyahallen?

Foto: Mari Hildung

Foto: Mari Hildung

Foto: Mari Hildung

Foto: Mari Hildung

Alt dette og mere til rommer byen vår. Tromsø bærer preg av å være et samlingspunkt for mange forskjellige mennesker. Noen kommer fra andre land, noen kommer fra distriktet, noen er Tromsøværinger i generasjoner. Noen kommer for å jobbe, noen har kommet tilbake etter å ha vært ute i verden, noen kommer som turister, noen blir forelska, noen skal studere og kommer seg aldri herifra, noen vet ikke lenger hvordan de havna her og mange har bare alltid vært her. Men alle er de mennesker, som har sine tanker, sine utfordringer, sine hverdager og sitt forhold til tro.

I over tre år har jeg vært så heldig å være med på en spennende reise i byen vår. Sammen med fotograf Mari Hildung og historiker Marianne Olsen har jeg fått lov å, bokstavlig talt, «tre inn i det aller helligste» og besøkt forskjellige religiøse samfunn her i Tromsø. Vi har blitt tatt hjertelig i mot og fått lov til å delta i feiringer og seremonier. Vi har dokumentert, spurt og observert. Jeg har fått være «lydflue» på veggen og tatt opp timesvis med lydmateriale fra disse flotte stundene. Vi har møtt herlige, positive og gode mennesker som har invitert på mat, kaker, latter, glede – og refleksjoner om det å tro og de har latt oss få litt mer forståelse av hvordan de praktiserer sin tro.

Kunstner og mekanikk-magiker, Lawrence Malstaf, har tolket og laget installasjoner som reflekterer rundt det dokumenterte materialet. Direktør Astri Fremmelid og hennes team har hatt en klar visjon om å gjøre et spennende og anderledes museumsprosjekt. Med stor respekt og med et filosofisk blikk, åpner snart utstillinga. Jeg er stolt av å være med med mine lyder og musikk!

Mine komposisjoner er laget fra utdrag av de samlete lydopptakene, som siden er bearbeidet elektronisk og er transformert til å bli musikalske lyder. I komposisjonen Unison står de forskjellige religionene side om side – gjør en musikalsk reise og samles tilslutt i en felles harmoni.

Jeg håper du tar deg tid en dag det passer, å vandre inn på Perspektivet Museum, opp i andre etasjen, med åpent sinn og åpent blikk — og la deg forundre og begeistre over hva som finnes av mennesker, tro og felleskap, her, i denne flotte byen vår.

Åpningen av HOMO RELIGIOSUS på PERSPEKTIVET MUSEUM er ved Kulturminister Thorild Widwey, lørdag 8. november kl 14.00. Jeg spiller live fra «Unison» (vokal/elektronikk), med tekst av Jon Fosse. Utstillingen blir stående fast over en lengre periode og har gratis inngang. 

Foto: Mari Hildung

Foto: Mari Hildung

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Høsten er i gang!

Etter å ha vært nesten 3 måneder på reise, er det deilig å være tilbake i Tromsø. Sommeren har vært flott og jeg er superklar for en aktiv høst. Allerede denne uke starter vi opp med nye sangopptak til NRK Kråkeklubben, så Chister og barna skal syng nye, fengende låter. Denne gang har jeg jobbet sammen med forfatter Endre Lund-Eriksen om tekstene til sangene.

Se Kråkeklubben på NRK’s nettsider her.
christer og kraka

Neste uke skal jeg delta på Redd Barnas seminar om barns plass i politikken. Jeg ble spurt om å være med på dette, på bakgrunn av kronikken jeg skrev om barn som barn som hentes om natten. Jeg er spent på oppgaven, som er å lede en samtale mellom Ali Esbati og Njål Høstmælingen. Seminaret er på Litteraturhuset, tirsdag 27. august.
Du kan lese mer om Redd Barnas seminar her.

I forbindelse med Stortingsmeldingen «Barn på flukt», valgte Redd Barna å lage sin egen veldig viktige store, alvorlige melding – i motsetning til Stortinget har Redd Barna valgt å faktisk snakke med barn som har vært på flukt, da de jo sitter inne med spesiell kunnskap om hvordan dette oppleves for barn. Jeg sprer den her, for jeg håper så mange som mulig leser den!

«En alvorlig stor melding»
en alvorlig stor melding

Flott at Redd Barna tar tak i tematikken under valgkampen. Jeg synes også det var bra timing at NRK viste Margreth Olins sterke dokumentar «De andre» – hvor hun snakker med ungdommene som sitter i mottak, og hvordan dere hverdag er. Ting ble ikke helt som de hadde tenkt, når de flyktet fra vanskelige forhold for å komme i trygghet i Norge. Det kan være tungt å se slike dokumentarer, men jeg anbefaler alle til å gjøre det!
Du kan se den en periode på NRK sine nettsider.

de andre

Jeg ønsker alle en god og engasjert høst!

Aggie

x

Tempelhof Freiheit

TEMPELHOF FREIHEIT

Å ankomme den nedlagte flyplassen Tempelhof, midt i tjukkeste Berlin-byen, føles som å vandre inn i et filmsett. Åpne, store flater. En bred asfaltert vei med påmalte piler som peker inn i evigheten.

Lyden her er fullstendig anderledes enn fra byens gater jeg nettopp kom fra. Stillheten dominerer og bare en svak dur av byens murmel ligger som et fjernt bakteppe. Plassen er så åpen, at prat, latter og fuglekvitter fra reservatet mellom flystripene, liksom slukes og tones ned. Her er ingen steder for lyden å reflektere, her forblir lydbildet rolig.

P1130162

Unger leker, løper og freser avgårde på sparkesykler eller kaster ball. De jubler og koser seg – frihetsfølelsen er stor! De voksne jogger, sykler, noen til og med kiter med skateboard. Familier og vennegjenger har inntatt BBQ-området. Tyrkiske familier har rigget seg til med stoler, bord, grill og mat for en uke.

Hvorfor føles dette stedet bare så kult, så riktig?

P1130119

Vel, først og fremst, Tempelhof er ingen vanlig park. Den er ikke «komponert», skulpturert og planalgt som en tradisjonell park. Her er ingen symmetriske blomsterrekker, ingen fontener, ingen benker – det er hva det er. Er en tidligere flyplass som nå er stengt og som har blitt tilgjengelig som friområde for byens befolkning og alle andre som trenger et grønt pusterom. Det eneste inngrepet man har gjort så langt er å lage en vei rundt hele området, som en oval asfaltert ramme, og som brukes som løpe- og sykkelbane.

Jeg tror at mye av sjarmen ved dette steder er at det nettopp ikke er gjort store endringer. Flyplassen ble stengt i 2008 og ble åpnet for byens folk to år senere, men man begynte i god til å diskutere og planlegge hvordan man kan best skulle utnytte dette plutselige ledige, enorme arealet, svært sentralt i byen. Man kunne lett vært fristet til å begynne store byggeprosjekter med flere år med planlegging, graving og bygging. Delt opp arealet til boligomårdet, næringspark eller sette i gang med tradisjonell park-tilrettelegging, men i stedet har man valgt å la prosessen gå gradvis og ikke minst – la befolkningen komme med innspill til hva stedet skal bli og være med på å utforme det sammen.

Allerede i 1994 ble det lagt føringer fra Departementet for byutvikling og miljøvern at man skulle ta sterkt hensyn til behovene til de tett befolkete nærliggende områdene (Friedrichshain-Kreuzberg, Neukölln og Tempelhof-Schöneberg). Året etter ble det arrangert en workshop med internasjonale eksperter av arkitekter og byplanleggere, som konkluderte med at de store, dominerende flyplass-byggene som oste av makt og autoritet, måtte brytes opp. Det var også enighet om prosjektet ville være tjent med en mest mulig åpen utviklingsprosess og dette har blant annet blitt ivaretatt ved innspillsrunder via nettet, med stor respons og mange gode forslag fra befolkningen.

Ønske om å ha tilgang til en stor park og grøntområde, med rom for sports-, fritidsaktiviteter og læring for barn, er eksempler på ønsker som toppet forslagslista.

P1130129

Parken er ikke ferdig, men blir gradivs til. Så langt er det altså et fuglereservat i midten av området, det er laget egne inngjerdte områder for hundelufting, landskapskunst, friområde til dyrking av planter og grønnsaker, barneområde med bygging av «shantytown», egne BBQ/grill-områder, et serveringssted (så man kan få seg sin øl), i tillegg til de nevnte løpe- og sykkelbaner rundt hele området. Stedet godt organisert med toaletter og søppelkasser med kildesortering, og er åpent fra soloppgang til solnedgang. De gamle terminalbygningene er mulig å leie til større events, konferanser eller messer. Store kreative arrangement som Berlin Art Fair og musikkfestivalen Berlinfestival, arrangeres her.

P1130131

P1130134

P1130126

Jeg liker tanken ved å la stedet «gå seg til» gradvis og at brukerne får prege området. Det er noe med å gi tid til å observere behov og bruksmønstre før man bygger og asfalterer. Se hvor stiene blir til naturlig, så følge de. Bevare friheten til langt inn i solnedgangen…

P1130146

Les mer om Tempelhof her:
Tempelhof Freiheits offisielle hjemmeside
Wikipedia

Nattens tyver

Jeg vet ikke hva som opprører meg mest – at vi behandler barn forskjellige utifra oppfatningen om de er «våre» eller ikke, at noen barn må lide for å være et eksempel for Norges harde linje, så ikke andre skal prøve seg på det samme — eller om det bare er fordi jeg husker selv så godt hvor grufullt det er å bli hentet av fremmede politifolk og bli dratt ut av mitt eget hjem.

For jeg har selv opplevd det, ikke fordi jeg var et uønsket innvandrerbarn, men fordi barnevernet fant ut at det var en god løsning, midt i en flokete barnefordelingssak hvor jeg var den som var umulig å dele. Det har vært mye grums i min barndom på grunn av foreldre som ikke klarte å enes, men jeg var rimelig greit forskånet for mye av kranglinga og det som skjedde i rettsalen. På et eller annet tidspunkt ble det bestemt at det beste for meg var å fjernes fra begge mine foreldre og sendes på barnehjem. Måten dette ble gjort på var å sende en mann fra barnevernet akkompagnert et par stakkars representanter fra politiet, som måtte (med tårer i øynene) fjerne meg med makt fra mitt hjem, sent om kvelden. Jeg var vel 10-11 år, uten mulighet til å orientere meg om hva som skulle skje, uten mulighet til å ha med meg en voksen som jeg kjente og uten mulighet til å pakke med meg noen ting, la oss si en pysjamas og en kosebamse. Jeg ble rett og slett bare båret ut i Svartemarja og sendt til sykehuset hvor jeg måtte tilbringe natten. Livredd.

Uansett – poenget mitt er – av alt som skjedde i konfliktperioden i min barndom, så er dette den episoden som har brent seg fast og som jeg har hatt aller mest problemer med å bli ferdig med. I flere år etter denne hendelsen var jeg ustabil, følsom, gråt og var usikker. Jeg fikk psykologihjelp over lang tid, og dette var en av de mest skjellsettende opplevelsene. Å bli tatt med makt fra sitt eget hjem, å bli kidnappet av de man skal stole på passer på deg, politi, barnevern og sykehus – var en opplevelse som var vanskelig å legge bak seg.

Så mine tanker går til de barna som blir hentet om natten, den redselen, den skrekken, den fortvilende følelsen av å ikke kunne motsette seg den urett man opplever. Jeg kjempet så godt jeg kunne og beit barnevernsmannen i fingeren så hardt at jeg bare klarte, men til liten annen nytte at han forhåpentligvis sleit med å fylle ut dumme sakspapirer på en god stund.

Lurer på hva de fire små på 12, 10, 8 og 4 gjorde – annet enn å gråte og føle panikk – be til høyere makter om at noen skulle stoppe dette. Jeg tenker på heldige meg som fikk hjelp til å bearbeide oppevelsen (selv om jeg fortsatt ikke forstår verken avgjørelsen eller utførelsen) og hvor lang tid det tok før jeg ikke tenkte på det daglig – og på hvor lang tid det tok før jeg ikke tenkte på det ukentlig, så månedlig og så bare av og til. Det tok mange år.

Disse ungene får neppe noe hjelp, de skal bare videre på en usikker ferd i livet – i nye omgivelser, med utslitte og fortivlte foreldre – med bakken revet bort fra føttene deres. Ingenting å støtte seg på.

Mamma-hjertet mitt brister, og opplevelsene fra barndommen kommer frem. Jeg har bare opplevd en brøkdel av faenskap i forhold til hva de går gjennom nå, og likvel vet jeg hvor vondt den enkeltstående biten av historien føles – den å bli hentet av voksne, uniformerte betjenter og sendt avgårde om natten.

Fy, at det går an! Jeg protesterer!!! Jeg vrir meg i forakt når det tales fra fine politiker-troner om fantastiske, unike, inkludernede Norge. Foregangslandet med det store hjertet. Her hvor godene deles, her hvor vi bryr oss om mennesker og hvor vi bryr oss om barn. Landet hvor vi skal lære barna våre å ikke mobbe hverandre og at alle er like mye verdt. Verdens beste land! Nei, vet du hva, her bryr vi oss bare om oss selv, økt lønn, oppussing av hjemmene våre og deilige feriereiser.

Neda, Zoher, Dima og Nael. Dette er ikke sånn det skal være. De voksne må gjerne diskutere og være uenige, men det er ikke holdbart å ty til «løsninger» som innebærer overgrep mot barn. Jeg gremmes og skjemmes, og hjertet mitt omfavner dere og jeg har dere i tankene, for jeg vet at dere har fått arr i sjelen.

Barna er våre skatter. De skal ikke hentes ut av sengene sine av tyver som kommer om natten.

Neda