I byen vår

Visste du at, i byen vår, samles en gjeng mennesker, tidlig om morgenen før de skal på jobb, i møterommet på Rådhuset og synger og ber for byen vår? De synger og ber for at du og jeg skal få gode dager, at bussene ikke skal kræsje, at politikerne skal styre så godt som mulig og at byen vår skal være god å bo i for alle.

Foto: Mari Hildung

Foto: Mari Hildung

Visste du at, i byen vår, bor det nonner i kloster, som snakker minst mulig, og at de heller ringer med en bjelle når de vil gi hverandre en beskjed? De dyrker stillheten og de ber og mediterer. De lever bak gitter og man kan ikke komme inn og de kan heller ikke komme ut, men om du besøker de, med gitter mellom deg og dem, kan dere drikke te og snakker om livet. Da får du møte de hyggeligste, blideste damer, som med boblende latter og stor livsglede konverserer og forteller.

Foto: Mari Hildung

Foto: Mari Hildung

Visste du at, i byen vår, finnes oransjekledde munker som ber og chanter i et stort hvitt hus ute på landet, omringet av snøkledde fjell og frossen jord? Eller at Thai-restauranten i byen er velsignet av disse munkene? Visste du at Thailenderne lager feiring for munkene, med mat, fest og gaver, og at populære gaver er tran-kapsler, slik at munkene skal holde seg friske og få i seg nok D-vitamin gjennom den nordnorske vinteren?

Foto: Mari Hildung

Foto: Mari Hildung

Visste du at, i byen vår, så deler de Russisk Ortodokse sitt hellige rom med Katolikkene? At Muslimene feirer Eid i en svett og nedslitte idrettshall, uten særlig romantisk belysning? Eller at Bahai’ene møtes i Ardna, Univeristetets samiske kulturhus. Visste du i det hele tatt om Arnda? Visste du om det hippe bandet som spiller til gudstjenesten i Jesuskirka, ja, har du i det hele tatt lagt merke til Jesuskirka når du skulle på trening i Fløyahallen?

Foto: Mari Hildung

Foto: Mari Hildung

Foto: Mari Hildung

Foto: Mari Hildung

Alt dette og mere til rommer byen vår. Tromsø bærer preg av å være et samlingspunkt for mange forskjellige mennesker. Noen kommer fra andre land, noen kommer fra distriktet, noen er Tromsøværinger i generasjoner. Noen kommer for å jobbe, noen har kommet tilbake etter å ha vært ute i verden, noen kommer som turister, noen blir forelska, noen skal studere og kommer seg aldri herifra, noen vet ikke lenger hvordan de havna her og mange har bare alltid vært her. Men alle er de mennesker, som har sine tanker, sine utfordringer, sine hverdager og sitt forhold til tro.

I over tre år har jeg vært så heldig å være med på en spennende reise i byen vår. Sammen med fotograf Mari Hildung og historiker Marianne Olsen har jeg fått lov å, bokstavlig talt, «tre inn i det aller helligste» og besøkt forskjellige religiøse samfunn her i Tromsø. Vi har blitt tatt hjertelig i mot og fått lov til å delta i feiringer og seremonier. Vi har dokumentert, spurt og observert. Jeg har fått være «lydflue» på veggen og tatt opp timesvis med lydmateriale fra disse flotte stundene. Vi har møtt herlige, positive og gode mennesker som har invitert på mat, kaker, latter, glede – og refleksjoner om det å tro og de har latt oss få litt mer forståelse av hvordan de praktiserer sin tro.

Kunstner og mekanikk-magiker, Lawrence Malstaf, har tolket og laget installasjoner som reflekterer rundt det dokumenterte materialet. Direktør Astri Fremmelid og hennes team har hatt en klar visjon om å gjøre et spennende og anderledes museumsprosjekt. Med stor respekt og med et filosofisk blikk, åpner snart utstillinga. Jeg er stolt av å være med med mine lyder og musikk!

Mine komposisjoner er laget fra utdrag av de samlete lydopptakene, som siden er bearbeidet elektronisk og er transformert til å bli musikalske lyder. I komposisjonen Unison står de forskjellige religionene side om side – gjør en musikalsk reise og samles tilslutt i en felles harmoni.

Jeg håper du tar deg tid en dag det passer, å vandre inn på Perspektivet Museum, opp i andre etasjen, med åpent sinn og åpent blikk — og la deg forundre og begeistre over hva som finnes av mennesker, tro og felleskap, her, i denne flotte byen vår.

Åpningen av HOMO RELIGIOSUS på PERSPEKTIVET MUSEUM er ved Kulturminister Thorild Widwey, lørdag 8. november kl 14.00. Jeg spiller live fra «Unison» (vokal/elektronikk), med tekst av Jon Fosse. Utstillingen blir stående fast over en lengre periode og har gratis inngang. 

Foto: Mari Hildung

Foto: Mari Hildung

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Natta, lille venn

go_natt_vol_2-21592735-frntl

Jeg har fått den ære å være med på den vakre plata til Jazzland, Go’ Natt vol. 2, sammen med de fantastiske vokalister Mari Boine, Simone Larsen, Øyonn Groven, Anneli Drecker, Kirsten Bråten Berg og Anne Marie Almedal. Alle er musiker-mammaer som synger sine fineste natta-sanger til vakkert akkopagnement, flere av de ved Bugge Wesseltoft. Jeg har med to sanger, min lille variant av «Trollmors Vuggevise» og så har jeg skrevet en ny nattasang som heter «Falle til ro». Håper voksne og barn vil kose seg med disse dyssende tonene, laget med mammahjerters kjærlighet.

Side2 anmeldelse av «Go’natt vol 2».

Femme

Hojojoj, så er jeg i gang med å utforske og hilse på Femme igjen. Forrige gang vi hang ut, var hun Femme Digitale, men nå har hun beveget seg inn i en mer analog verden. Jeg jobber sammen med Erik Smith-Meyer med å sette opp en teaterversjon av historien om denne isolerte dama, som lever litt i sin egen verden. Hun har låst seg inne i leiligheta si, forteller om forskjellige dyr som dukker opp i livet hennes og har besøk av en trio som spiller opp til sang og dans. Av og til har hun hai på besøk – og hver dag steker hunn egg.

Femme handler om ensomhet og selvvalgt distanse til den virkelige verden – og er en komisk, absurd og musikalsk førjulsforestilling.

Musikere er: Bert Simen Lund (cello), Julia Neher (bratsj) og Stein Paulsen (kontrabass).
Regi er ved Erik Smith-Meyer og skuespillere er altså meg selv og Marius Lien.

Sykt spennende utfordring, veldig lærerikt veldig skummelt og jeg gleder meg max!

Forestillinger 13.-15. desember:
Kulturhuset i Tromsø, Lillescenen


foto: Carl Critical

Deilig pop-magi!

Det er med stor glede at jeg det siste året har funnet stadig mer musikk jeg elsker, etter en lengre periode med tørke. Det kan virke som det er en fraksjon med musikere på gang, som tør å lage pop med spennende produksjon, minimal bruk av auto-tune og overkomprimerte mikser – med sans for det estetiske, det vakre, det visuelle – som skaper en musikalsk drømmeverden med mørke undertoner.

Artig å lese denne artikkelen av Helienne Lindvall i The Guardian, om melankolien i skandinavisk popmusikk: There’s more music like The Bridge theme lurking in the Norwegian woods

Her er min liste over spennende artister som befinner seg innenfor, etter min smak, den «rette» pop-estetikken, som jeg bare digger, digger, digger. Sjekk de ut – fyll opp lyttebiblioteket ditt med herlig musikk — husk å betale for musikken (!)

This slideshow requires JavaScript.

WHEN THE SAINTS GO MACHINE (Danmark)
NIKI AND THE DOVE (Sverige)
IAMAMIWHOAMI (Sverige)
FEVER RAY (Sverige)
HIGASAKITE (Norge)
SANDRA KOLSTAD (Norge)
M83 (Frankrike)
BAT FOR LASHES (Storbritannia)
OH LAND (Danmark)

…også håper jeg dere har sjekket ut den nye Frost musikkvideoen til «Something New»?

Her er linken: Frost – Something New – directed by Carl Critical

Du har sikker også noen favoritter? Kommentér gjerne!

God fredag fra meg!

Aggie
x

Spennende dager!

Endelig er finansiering og logistikk på plass, og snart skal vi avgårde til Svalbard og spille i spø-høkelsesbyen Pyramiden. Det blir et arktisk eventyr! Plata vår, Radiomagnetic, er sterkt inspirert av dette spesielle stedet, og det skal bli magisk å spille konsert der. En drøm som blir til virkelighet! Skal fortelle mer underveis, i mellomtiden kan du se her: www.frostpyramiden.net

Også har akkurat vært hos frisøren min, Hanne, og fått frisket opp både farge og klipp. Har vel halvert håret, og det var skikkelig luksusfølelse å spasere ut nyklipt fra salong, fønet, fjong og fin! David Bowie luftsynger «ch-ch-ch-anges» i hodet mitt. Gjør meg klar for en spennende høst med plateslipp, konserter og reiser — gleder meg masse, nå kan høsten bare komme!

I tillegg fikk vi supre nyheter at CLASH magazine had omfavnet den nye musikkvideoen vår, The Woods, ved å legge den som hovedsak på forsiden hele helga. Jeg synes videoen har blitt så fin og vakker-skummel. Laget av Carl Critial, Tromsø’s Anton Corbijn. I hovedrollene i videoen har vi to flotte unge talenter, Isak Lyslo og Sofia Bandini Danielsen. Videoen er skutt noen hustrige mai-dager like utenfor Tromsø. Jeg er skumle-skogsdama på slutten, iført den vakre maska laget av den fortreffelige Damselfrau.

Du kan se videoen her: Frost The Woods on Vimeo

Syng med den stemmen du har!

Jeg har akkurat hatt en fabelaktig inspirerende uke i København, hvor jeg har deltatt på 5-dagers vokal-workshop på Complete Vocal Institute. Her har rundt 20 sangere fra Norge, Sverige, Danmark, Nederland, USA, England, Polen og Østerrike møttes for å gå igjennom alle detaljer om sang og stemmebruk. Cathrine Sadolin heter den danske grunnleggeren av «systemet» som hun har kalt Complete Vocal Technique. Hun har selvfølgelig ikke funnet opp en ny måte å synge på, men hun har analysert, studert og forsket på sang og stemmebruk, for så å sette det hele sammen i et forståelig system og dermed laget godt verktøy for enhver sanger som ønsker å bli bedre.

For meg har denne metoden vært avgjørende for min vokale utvikling, og jeg har lært å tørre mer og finne ut av alt hva min stemme kan romme. Her er ikke «feil» eller «rett» og ingenting er «stygt» eller «pent». Når man har funnet ut av alle nyanser i sin stemme,  er det opp til en selv å velge hva man vil bruke. Det er utrolig befriende og spennende å utforske hva som finnes av lyder i en persons stemme. Denne uken har jeg hørt timesvis av sang og er følgelig ganske mett og sliten, men med masse ny inspirasjon og mye ny kunnskap.

Metoden fungerer like godt for en klassisk sanger som for en crooner eller en som ønsker større «range» i sin heavy metal-stemme. Å synge er å være i en konstant utvikling og man ønsker hele tiden å jobbe med utfordringer og vanskelige partier eller modus. Det er godt å komme sammen med andre sangere som trenger inspill og påfyll og at man får jobbe i et open-minded miljø hvor man tør prøve og feile.

Når man selv er instrumentet, er det ikke til å unngå at det er svært personlig å uttrykke seg gjennom stemme.  Det kan være tøft å stille seg opp foran mange andre å åpne seg opp og tørre å prøve. Kritikk eller kommentarer om at du gjør feil føles nesten som et personlig angrep, og mange mennesker slutter å synge eller tror de ikke kan synge, på grunn av sleivete kommentarer fra folk som ikke skjønner omfanget av det de sier.

Jeg var rundt 18 år, usikker og med ingen/liten musikalsk erfaring og hadde meldt meg på årets høydepunkt, sommerkurs i jazzimpro, med supre lærere og en entusiastisk gjeng med spilleglad ungdom. En kjent norsk jazzgitarist som underviste der, sa til meg at «du kommer aldri til å bli noen stor sanger». Kanskje var han sur for at eg hadde platekontrakt til tross for liten «live» erfaring, hva vet jeg – men disse ordene har fulgt meg i årevis og denne setningen kunne snike seg inn på meg på en dårlig dag, eller hvis jeg sleit med et parti av en sang. Problemet mitt har vært å tørre å lage «stor lyd», siden jeg begynte å synge på en hviskende og myk måte. Jeg har slitt med å tørre å synge ut og ta plass. På en måte har den setninga gjort at det har gått en faen i meg og jeg har bare blitt enda mer bestemt på at jeg jaggu meg skal bli en bedre sanger, på en annen måte har den vært som en mørk skygge for meg og bare gjort meg mer usikker i perioder. Jeg trist og forbanna over at noen kan si noe sånt til en ung, håpefull student som har lyst å utvikle seg. Man skal være forsiktig med hva man sier…

Jeg er av den oppfatning at alle kan synge og alle bør synge. Det er sunt, deilig, viktig og vakkert! Alle trenger ikke å bli store artister som skal opp på en scene, men man bør kunne ta en trall i blant. Det er trist og slettes ikke uvanlig, å møte folk som ikke synger. De bare driver ikke med det. Det får meg til å lure på – hvorfor ikke? Savner du det ikke? Har noen sagt at du ikke kan synge?

Sang og stemme handler også mye om smak – men hvem bestemmer hva som er riktig eller god sang? Vi har alle forskjellig smak. Det slår meg at sangere innen populærmusikk har vært foregangsfigurer, som har funnet sin egen stil, turt å synge ut høyt og klart, med sin særegne stemme og som har funnet en personlig stil og «sound» – og det er nettopp det vi elsker ved dem. Klassisk sangundervisning har mange «regler» – om avslappet hake, åpen munn, hodeklang og brystklang – men disse begrepene fungerer ikke helt om du vil synge populærmusikk, viser, rock, alternativt. Tror du at Bob Dylan ville fått stjerne i boka av en sanglærer som steber etter det klassiske idealet? Sinead O’Connor? Chris Cornell? Dolly Parton?

Selv opplever jeg at CVT metoden når ut til alle typer sang, og jeg blir ikke forundret om denne metoden gradvis blir integrert også i institusjoner og blir den nye type sangundervisning. Den gjør at sangerne åpner seg opp istedet for å være redd for å gjøre feil.

Det forbauser meg hvor mange av sangerne på kurset som stadig unnskylder seg når de prøver å mestre en ny type lyd, eller forsøker å nå en tone. Unnskyld for hva da?? Mange blir redde for all lyden de lager når de synger i en annen modus enn de pleier – også føler de at de må unnskylde seg. Men, hei – det går ikke an å treffe tonene skikkelig uten å synge ut – det er greit å synge høyt…! Særlig er det jentene og damene som beklager seg, der de står, midt i en vakker sang og «trekker seg» fra tonen og sier «unnskyld» – «Sorry!». Kjære vene, hva er det vi har blitt fortalt oppigjennom oppveksten? «Hysj, vær stille», «du har så skarp stemme», «ikke bråk sånn»…og dette bærer vi med oss videre. Lov meg en ting alle sammen, la oss ikke hysje sånn på våre egne barn, og la oss ikke kritisere en fri og glad barnestemme. Joda, klart man kan bruke «innestemme» når det trengs, men pass på om at du ikke kritiserer selve stemmen. Den skal være med hele livet videre!

Som dere skjønner anbefaler jeg metoden. Har du selv opplevelser fra sangtimer? Har du noen spørsmål eller meninger du vil dele, så skriv gjerne en kommentar. Jeg leker litt med tanken på å undervise i sang selv — en gang — litt lenger frem i tid. Fortsatt mye å lære.

Og til deg, herr flinkis-jazzgitarist, min stemme blir stadig større. Men du er fortsatt bare en liten mann.

Syngende glad dag til dere alle!

A.

Tips til en søndag i London

Beste ruta for vintage, 2nd-hand, sjarmerende markeder og god mat!

Jeg elsker London og har vært her en del de siste årene — og vil bare være her mere! Her er en fin «runde» jeg anbefaler å ta på en søndag – om du er glad i markeder, østkantsjarme og god mat. Det regner jeg med at du er!

Brick Lane er supert på en søndag. Området er også kjent som «Banglatown» for her finner du plenty av currysteder og et stort Bangladesh community. Dog, stadig flere hipstere har flyttet inn for å lage kule butikker, små gallerier og avslappa utesteder, så området har endret seg en del og sånn skal det jo være i en pulserende storby. Gata er fortsatt sjarmerende og er rett og slett en «eklektisk blanding» av folk, mat, klær, humor og historie.

Men, før du ankommer mursteinsgata, så er mitt tips er å begynne fra «baksiden», så kom deg med tube’n til Liverpool Street Station (rød linje, central line). Gå over veien og østover (altså hold mot venstre) og etter to (eller tre) gater tar du ned til høyre. Da er du på vei til Old Spitafield’s Marked – som er et av Londons virkelig gamle markedsområder, det har faktisk eksistert marked her siden 1638!


Markedet idag er et flott sted å lete etter up-and-coming London-designeres godsaker: vesker, smykker, kunst til veggen, klær og mye annet. På en måte synes jeg dette markedet har ting som kan falle i smak hos de «over 30», med noe dyrere utvalg, men også i desto bedre kvalitet. Likevel, ikke noe kjedelig sted for «ungdommen» heller, med søte kjoler, morsomme vesker og accessoirer til en rimelig penge.

Det er kjekt at markedet er under tak, for det er ikke uvanlig med regn og vind i London. Det er en rolig og god atmosfære og det er ganske rent og «ordentlig» her. Det er også butikker og cafeer i tilknytning til markedshallen, så her kan du få deg en rimelig (og sunn!) matbit sittende. Jeg anefaler kjempegod falafel med friskt tilbehør fra denne sjappa her, Pilpel. Nammis! Også er det hyggelig å dele bord med andre og kanskje slå av en liten prat.

Husk bare å ikke bruk opp alle pengene og energien her, og spar gjerne litt plass i magen,  for turen går jo videre til Brick Lane!

Ut av markedet og ned Hanbury Street (bare å følge strømmen). Her går du forbi sjarmerende Poppies Fish & Chips, hvor du får fisken servert som den skal, nemlig i avispapir og med eddik på. Her ligger Absolute Vintage vis-avis, en svær 2nd hand butikk med altfor mye utvalg. Stopper du her er sjansen for at du ikke kommer deg gjennom Brick Lane i løpet av dagen stor, men sånn er det i en stor by med mange muligheter. Hehe.

Videre ned og på venstre hånd kommer en åpen plass, her finner du Sunday Up Marked, som også er verdt et besøk. (Nå er du forresten like ved Hanbury street 29, hvor et av de grufulle Jack the Ripper mordene fant sted, liket av den unge kvinnen Annie Chapman ble funnet her 8. september 1888. I dag er bygningen delvis dekket av Truman Bryggeriet. Det ryktes selvfølgelig om at Annies spøkelse går igjen her…. Du kan lese mer om The Whitechapel Murders, om du liker grøss og gru – og London historie!).

Mens du saumfarer hipster-mekka med norske oljepenger og god kurs er sjansen for kupp store. Man blir jo sliten av alt dette, så hva med å ta en deilig kaffe på den beste platesjappa in town, nemlig Rough Trade? Jammen er det deilig å ikke lete etter musikk på internett – og det er godt å få anbefalinger fra folk som elsker musikk. Her finner du også bøker og filmer til inspirasjon. Håper du har husket å pakke kofferten halvfull på vei til London?

Videre ned Brick Lane passerer du igjen street-food boder, utendørs-frisør for en trendy klipp og masse, masse folk. Følg med på grafitti og street-art, for her kan du plutselig se en Banksy eller Ben Enine. La deg sjarmere av dagens entertainere, forrige helg var det en «human jukeboks» – behov for penger kombinert med kreativitet er alltid oppfriskende, og typisk Londoner’s.

Smoothies, crêpes, kokosnøtter, kaker, marengs, what have you not, spis deg bare nedover, men spis deg ferdig før du går inn i en klesbutikk og de finnes det plenty av. Rokit er jo faktisk en kjedebutikk-2nd hand å regne, men en sikker vinner. Er du på jakt etter noe unikt, noe skikkelig vintage eller til og med antikke klær, må du ta en avstikker til venstre i 14 Bacon Street  til The Vintage Emporium og Coffe House. Ikke billig, men fantastisk. Apropos avstikkere, det ligger en gigasvær «Beyond Retro», litt «supermarked» for min smak, men om du har energi og penger igjen, så ligger denne et stykke ned Chesire Street på høyre hånd fra Brick Lane litt lenger ned.  I Brick Lane har du This shop rocks med vakre kjoler og tilslutt Hunky Dory, en nydelig retrobutikk, med håndplukket og godt utvalg, veldig Mad Men’ish, også har de mye elegant for menn!

Så kommer du til Bethenal Green road hvor du kan ta bussen mot sentrum. Siden du sikkert er dødssliten og endelig har skjønt at det ikke er mulig å rekke over alt på én dag, så er det også alle muligheter for å ta seg en drink på en av barene i nærheten og planlegge neste besøk hit…

Raymond Scott


I dag har jeg lyst å fortelle om Raymond Scott. Det er ikke så mange som har hørt om han, men mange har nok hørt musikken hans uten å vite om det. Scott var en amerikansk komponist som skapte leken og underfundig musikk og som var en pionér og oppfinner innen elektroniske instrumenter. Han komponserte aldri musikk til tegnefilmer, men musikken hans ble stadig brukt i klassiske cartoons som Daffy Duck, Snurre Sprett, Ren and Stimpy og mange fler. Når du hører musikken så er det lett å kalle det for «tegnefilmmusikk» for det er sprettent, lekent og med underfundige lyder. Om man lukker øynene hører man energi, bevegelse – og det er en enormt levende og bildeskapende musikk.

Det er laget en blogg til minne om han, som presenterer Scott slik:

RAYMOND SCOTT [1908-1994]: Composer, inventor, pianist, engineer, electronic music pioneer, and control freak. (Sometimes mistaken for a guy who wrote scores for BUGS BUNNY cartoons).

Raymond Scott stod altså for så mye, mye mer enn «tegnefilmmusikk». Han var en komponist med særlig interesse for lyddesign og han søkte å hele tiden tøye grensene og finne ut hva som er mulig å lage av kule lyder! Musikken hans høres utrolig «futuristisk» ut, til å være lagd så tidlig som 1930 og 40-tallet. De teknikkene han jobbet med i studio har vært til stor inspirasjon for hans etterkommere.

Scott jobbet som musikkansvarlig for en rekke programmer på CBS, men forlot etterhvert nettverket for å jobbe med egne prosjekter. Blant annet gjorde han spennende pop-musikk sammen med sin kone (nummer to) Dorothy Collins, hvor han eksperimenterte med flerspors-opptak. De gjorde også noen fantastiske reklame-snutter/jingler, verdt å sjekke ut…
«Lightworks» (reklame)

Raymond Scott satte sammen et band med kollegaer fra CBS the Raymond Scott Quintette som spilte komplisert, variert, frenetisk og morsom og revitalisert swing-musikk.

Kanskje er en av grunnene til at musikken hans er så livlig, er at han ikke komponert på ark – han sang og nynnet til de andre i bandet hvordan han ville ha det, og med samspill og improvisasjon kom de frem til hvordan det hele skulle låte.

Scott hadde alltid vært opptatt av lyd, akustikk og elektronikk og i 1946 opprettet han et sideselskap som skulle fokusere på å utvikle elektroniske musikkinstrumenter. Her jobbet han med moduler som etterhvert skulle bli essensielle bestandeler i syntesizere, så som ring modulator, wave, tone og envelope-modulatorer og filter. I sitt firma Manhattan Research Inc, forsket han på elektronikk og lyder for fremtiden. Han lagde komponenter for Bob Moog i 1960-årene og Moog har siden kreditert han som en av sine store inspirasjonskilder.

Med sine nye «duppedingser», ble også musikken han skapte mer og mer elektronisk og eksperimentell, og det er inspirerende å høre hvor fritt han tenkte og lekte seg med musikken sin. Særlig sjarmerende er hans trilogi-utgivelse med musikk for babyer, hvor han har laget musikk for de første fasene i en babys liv (1-6 mnd, 6-12 mnd og 12-18 mnd). Dette arbeidet gjorden han i samarbeid med Gesell Institute of Child Development, et institutt som fokuserer på barns vekst og utvikling (fortsatt aktive!). Når man hører disse tre platene, ligner det ganske mye på Bryan Enos ambiente verker og andre artister, som Tangerine Dream. Kanskje er de inspirerte av Raymond Scott?

For meg var disse platene en inspirasjon til mitt arbeide med Army of Mothers Baby Lounge. På den første Baby Loungen jeg arrangerte brukte jeg Raymond Scotts musikk til å fylle rommet. Jeg synes også at disse platene er helt perfekte baby-gaver!
Du kan bestille de her på Amazon.

Det var min makker Per som tipset meg om Raymond Scott og hans hans forunderlige lyd-univers og musikkproduksjoner. Hvis du får lyst, kan du lese og høre mer om han her:

God musikalsk søndag!

A

Vårens vakreste

Denne uka forbereder jeg meg til konserten «Vårens Vakreste» på Kulturhuset i Tromsø. Vi er fem vokalister som skal synge tre av våre favorittlåter med kammerorkester og band! OMG, det er så spennende og jeg er veldig glad for å være invitert med på dette. De andre som er med er ingen ringere enn Cristel Alsos, Susanna Wallumrød, Anneli Drecker og Maria H. Mittet — litt av en stjernegjeng! Jeg gleder meg og er superspent!

Jeg har vlagt meg disse tre låtene:

Bon Iver – Flume
Depeche Mode – Waiting for the night
Bob Dylan – Not Dark Yet