Syng med den stemmen du har!

Jeg har akkurat hatt en fabelaktig inspirerende uke i København, hvor jeg har deltatt på 5-dagers vokal-workshop på Complete Vocal Institute. Her har rundt 20 sangere fra Norge, Sverige, Danmark, Nederland, USA, England, Polen og Østerrike møttes for å gå igjennom alle detaljer om sang og stemmebruk. Cathrine Sadolin heter den danske grunnleggeren av «systemet» som hun har kalt Complete Vocal Technique. Hun har selvfølgelig ikke funnet opp en ny måte å synge på, men hun har analysert, studert og forsket på sang og stemmebruk, for så å sette det hele sammen i et forståelig system og dermed laget godt verktøy for enhver sanger som ønsker å bli bedre.

For meg har denne metoden vært avgjørende for min vokale utvikling, og jeg har lært å tørre mer og finne ut av alt hva min stemme kan romme. Her er ikke «feil» eller «rett» og ingenting er «stygt» eller «pent». Når man har funnet ut av alle nyanser i sin stemme,  er det opp til en selv å velge hva man vil bruke. Det er utrolig befriende og spennende å utforske hva som finnes av lyder i en persons stemme. Denne uken har jeg hørt timesvis av sang og er følgelig ganske mett og sliten, men med masse ny inspirasjon og mye ny kunnskap.

Metoden fungerer like godt for en klassisk sanger som for en crooner eller en som ønsker større «range» i sin heavy metal-stemme. Å synge er å være i en konstant utvikling og man ønsker hele tiden å jobbe med utfordringer og vanskelige partier eller modus. Det er godt å komme sammen med andre sangere som trenger inspill og påfyll og at man får jobbe i et open-minded miljø hvor man tør prøve og feile.

Når man selv er instrumentet, er det ikke til å unngå at det er svært personlig å uttrykke seg gjennom stemme.  Det kan være tøft å stille seg opp foran mange andre å åpne seg opp og tørre å prøve. Kritikk eller kommentarer om at du gjør feil føles nesten som et personlig angrep, og mange mennesker slutter å synge eller tror de ikke kan synge, på grunn av sleivete kommentarer fra folk som ikke skjønner omfanget av det de sier.

Jeg var rundt 18 år, usikker og med ingen/liten musikalsk erfaring og hadde meldt meg på årets høydepunkt, sommerkurs i jazzimpro, med supre lærere og en entusiastisk gjeng med spilleglad ungdom. En kjent norsk jazzgitarist som underviste der, sa til meg at «du kommer aldri til å bli noen stor sanger». Kanskje var han sur for at eg hadde platekontrakt til tross for liten «live» erfaring, hva vet jeg – men disse ordene har fulgt meg i årevis og denne setningen kunne snike seg inn på meg på en dårlig dag, eller hvis jeg sleit med et parti av en sang. Problemet mitt har vært å tørre å lage «stor lyd», siden jeg begynte å synge på en hviskende og myk måte. Jeg har slitt med å tørre å synge ut og ta plass. På en måte har den setninga gjort at det har gått en faen i meg og jeg har bare blitt enda mer bestemt på at jeg jaggu meg skal bli en bedre sanger, på en annen måte har den vært som en mørk skygge for meg og bare gjort meg mer usikker i perioder. Jeg trist og forbanna over at noen kan si noe sånt til en ung, håpefull student som har lyst å utvikle seg. Man skal være forsiktig med hva man sier…

Jeg er av den oppfatning at alle kan synge og alle bør synge. Det er sunt, deilig, viktig og vakkert! Alle trenger ikke å bli store artister som skal opp på en scene, men man bør kunne ta en trall i blant. Det er trist og slettes ikke uvanlig, å møte folk som ikke synger. De bare driver ikke med det. Det får meg til å lure på – hvorfor ikke? Savner du det ikke? Har noen sagt at du ikke kan synge?

Sang og stemme handler også mye om smak – men hvem bestemmer hva som er riktig eller god sang? Vi har alle forskjellig smak. Det slår meg at sangere innen populærmusikk har vært foregangsfigurer, som har funnet sin egen stil, turt å synge ut høyt og klart, med sin særegne stemme og som har funnet en personlig stil og «sound» – og det er nettopp det vi elsker ved dem. Klassisk sangundervisning har mange «regler» – om avslappet hake, åpen munn, hodeklang og brystklang – men disse begrepene fungerer ikke helt om du vil synge populærmusikk, viser, rock, alternativt. Tror du at Bob Dylan ville fått stjerne i boka av en sanglærer som steber etter det klassiske idealet? Sinead O’Connor? Chris Cornell? Dolly Parton?

Selv opplever jeg at CVT metoden når ut til alle typer sang, og jeg blir ikke forundret om denne metoden gradvis blir integrert også i institusjoner og blir den nye type sangundervisning. Den gjør at sangerne åpner seg opp istedet for å være redd for å gjøre feil.

Det forbauser meg hvor mange av sangerne på kurset som stadig unnskylder seg når de prøver å mestre en ny type lyd, eller forsøker å nå en tone. Unnskyld for hva da?? Mange blir redde for all lyden de lager når de synger i en annen modus enn de pleier – også føler de at de må unnskylde seg. Men, hei – det går ikke an å treffe tonene skikkelig uten å synge ut – det er greit å synge høyt…! Særlig er det jentene og damene som beklager seg, der de står, midt i en vakker sang og «trekker seg» fra tonen og sier «unnskyld» – «Sorry!». Kjære vene, hva er det vi har blitt fortalt oppigjennom oppveksten? «Hysj, vær stille», «du har så skarp stemme», «ikke bråk sånn»…og dette bærer vi med oss videre. Lov meg en ting alle sammen, la oss ikke hysje sånn på våre egne barn, og la oss ikke kritisere en fri og glad barnestemme. Joda, klart man kan bruke «innestemme» når det trengs, men pass på om at du ikke kritiserer selve stemmen. Den skal være med hele livet videre!

Som dere skjønner anbefaler jeg metoden. Har du selv opplevelser fra sangtimer? Har du noen spørsmål eller meninger du vil dele, så skriv gjerne en kommentar. Jeg leker litt med tanken på å undervise i sang selv — en gang — litt lenger frem i tid. Fortsatt mye å lære.

Og til deg, herr flinkis-jazzgitarist, min stemme blir stadig større. Men du er fortsatt bare en liten mann.

Syngende glad dag til dere alle!

A.

Raymond Scott


I dag har jeg lyst å fortelle om Raymond Scott. Det er ikke så mange som har hørt om han, men mange har nok hørt musikken hans uten å vite om det. Scott var en amerikansk komponist som skapte leken og underfundig musikk og som var en pionér og oppfinner innen elektroniske instrumenter. Han komponserte aldri musikk til tegnefilmer, men musikken hans ble stadig brukt i klassiske cartoons som Daffy Duck, Snurre Sprett, Ren and Stimpy og mange fler. Når du hører musikken så er det lett å kalle det for «tegnefilmmusikk» for det er sprettent, lekent og med underfundige lyder. Om man lukker øynene hører man energi, bevegelse – og det er en enormt levende og bildeskapende musikk.

Det er laget en blogg til minne om han, som presenterer Scott slik:

RAYMOND SCOTT [1908-1994]: Composer, inventor, pianist, engineer, electronic music pioneer, and control freak. (Sometimes mistaken for a guy who wrote scores for BUGS BUNNY cartoons).

Raymond Scott stod altså for så mye, mye mer enn «tegnefilmmusikk». Han var en komponist med særlig interesse for lyddesign og han søkte å hele tiden tøye grensene og finne ut hva som er mulig å lage av kule lyder! Musikken hans høres utrolig «futuristisk» ut, til å være lagd så tidlig som 1930 og 40-tallet. De teknikkene han jobbet med i studio har vært til stor inspirasjon for hans etterkommere.

Scott jobbet som musikkansvarlig for en rekke programmer på CBS, men forlot etterhvert nettverket for å jobbe med egne prosjekter. Blant annet gjorde han spennende pop-musikk sammen med sin kone (nummer to) Dorothy Collins, hvor han eksperimenterte med flerspors-opptak. De gjorde også noen fantastiske reklame-snutter/jingler, verdt å sjekke ut…
«Lightworks» (reklame)

Raymond Scott satte sammen et band med kollegaer fra CBS the Raymond Scott Quintette som spilte komplisert, variert, frenetisk og morsom og revitalisert swing-musikk.

Kanskje er en av grunnene til at musikken hans er så livlig, er at han ikke komponert på ark – han sang og nynnet til de andre i bandet hvordan han ville ha det, og med samspill og improvisasjon kom de frem til hvordan det hele skulle låte.

Scott hadde alltid vært opptatt av lyd, akustikk og elektronikk og i 1946 opprettet han et sideselskap som skulle fokusere på å utvikle elektroniske musikkinstrumenter. Her jobbet han med moduler som etterhvert skulle bli essensielle bestandeler i syntesizere, så som ring modulator, wave, tone og envelope-modulatorer og filter. I sitt firma Manhattan Research Inc, forsket han på elektronikk og lyder for fremtiden. Han lagde komponenter for Bob Moog i 1960-årene og Moog har siden kreditert han som en av sine store inspirasjonskilder.

Med sine nye «duppedingser», ble også musikken han skapte mer og mer elektronisk og eksperimentell, og det er inspirerende å høre hvor fritt han tenkte og lekte seg med musikken sin. Særlig sjarmerende er hans trilogi-utgivelse med musikk for babyer, hvor han har laget musikk for de første fasene i en babys liv (1-6 mnd, 6-12 mnd og 12-18 mnd). Dette arbeidet gjorden han i samarbeid med Gesell Institute of Child Development, et institutt som fokuserer på barns vekst og utvikling (fortsatt aktive!). Når man hører disse tre platene, ligner det ganske mye på Bryan Enos ambiente verker og andre artister, som Tangerine Dream. Kanskje er de inspirerte av Raymond Scott?

For meg var disse platene en inspirasjon til mitt arbeide med Army of Mothers Baby Lounge. På den første Baby Loungen jeg arrangerte brukte jeg Raymond Scotts musikk til å fylle rommet. Jeg synes også at disse platene er helt perfekte baby-gaver!
Du kan bestille de her på Amazon.

Det var min makker Per som tipset meg om Raymond Scott og hans hans forunderlige lyd-univers og musikkproduksjoner. Hvis du får lyst, kan du lese og høre mer om han her:

God musikalsk søndag!

A

Konkylie

Dette albumet hørte jeg på masse i vår da vi bodde i London. Det er en deilig alternativ pop-skive, laget av danske When The Saints go Machine. Jeg får assosiasjoner til Arthur Russell og Hercules and Love Affair. Musikken har fint driv og det er catchy, men aldri på en slitsom opplagt måte. Fine vokalharmonier og bra produsert. Sjekk den ut og bli glad!