Høsten er i gang!

Etter å ha vært nesten 3 måneder på reise, er det deilig å være tilbake i Tromsø. Sommeren har vært flott og jeg er superklar for en aktiv høst. Allerede denne uke starter vi opp med nye sangopptak til NRK Kråkeklubben, så Chister og barna skal syng nye, fengende låter. Denne gang har jeg jobbet sammen med forfatter Endre Lund-Eriksen om tekstene til sangene.

Se Kråkeklubben på NRK’s nettsider her.
christer og kraka

Neste uke skal jeg delta på Redd Barnas seminar om barns plass i politikken. Jeg ble spurt om å være med på dette, på bakgrunn av kronikken jeg skrev om barn som barn som hentes om natten. Jeg er spent på oppgaven, som er å lede en samtale mellom Ali Esbati og Njål Høstmælingen. Seminaret er på Litteraturhuset, tirsdag 27. august.
Du kan lese mer om Redd Barnas seminar her.

I forbindelse med Stortingsmeldingen «Barn på flukt», valgte Redd Barna å lage sin egen veldig viktige store, alvorlige melding – i motsetning til Stortinget har Redd Barna valgt å faktisk snakke med barn som har vært på flukt, da de jo sitter inne med spesiell kunnskap om hvordan dette oppleves for barn. Jeg sprer den her, for jeg håper så mange som mulig leser den!

«En alvorlig stor melding»
en alvorlig stor melding

Flott at Redd Barna tar tak i tematikken under valgkampen. Jeg synes også det var bra timing at NRK viste Margreth Olins sterke dokumentar «De andre» – hvor hun snakker med ungdommene som sitter i mottak, og hvordan dere hverdag er. Ting ble ikke helt som de hadde tenkt, når de flyktet fra vanskelige forhold for å komme i trygghet i Norge. Det kan være tungt å se slike dokumentarer, men jeg anbefaler alle til å gjøre det!
Du kan se den en periode på NRK sine nettsider.

de andre

Jeg ønsker alle en god og engasjert høst!

Aggie

x

Nattens tyver

Jeg vet ikke hva som opprører meg mest – at vi behandler barn forskjellige utifra oppfatningen om de er «våre» eller ikke, at noen barn må lide for å være et eksempel for Norges harde linje, så ikke andre skal prøve seg på det samme — eller om det bare er fordi jeg husker selv så godt hvor grufullt det er å bli hentet av fremmede politifolk og bli dratt ut av mitt eget hjem.

For jeg har selv opplevd det, ikke fordi jeg var et uønsket innvandrerbarn, men fordi barnevernet fant ut at det var en god løsning, midt i en flokete barnefordelingssak hvor jeg var den som var umulig å dele. Det har vært mye grums i min barndom på grunn av foreldre som ikke klarte å enes, men jeg var rimelig greit forskånet for mye av kranglinga og det som skjedde i rettsalen. På et eller annet tidspunkt ble det bestemt at det beste for meg var å fjernes fra begge mine foreldre og sendes på barnehjem. Måten dette ble gjort på var å sende en mann fra barnevernet akkompagnert et par stakkars representanter fra politiet, som måtte (med tårer i øynene) fjerne meg med makt fra mitt hjem, sent om kvelden. Jeg var vel 10-11 år, uten mulighet til å orientere meg om hva som skulle skje, uten mulighet til å ha med meg en voksen som jeg kjente og uten mulighet til å pakke med meg noen ting, la oss si en pysjamas og en kosebamse. Jeg ble rett og slett bare båret ut i Svartemarja og sendt til sykehuset hvor jeg måtte tilbringe natten. Livredd.

Uansett – poenget mitt er – av alt som skjedde i konfliktperioden i min barndom, så er dette den episoden som har brent seg fast og som jeg har hatt aller mest problemer med å bli ferdig med. I flere år etter denne hendelsen var jeg ustabil, følsom, gråt og var usikker. Jeg fikk psykologihjelp over lang tid, og dette var en av de mest skjellsettende opplevelsene. Å bli tatt med makt fra sitt eget hjem, å bli kidnappet av de man skal stole på passer på deg, politi, barnevern og sykehus – var en opplevelse som var vanskelig å legge bak seg.

Så mine tanker går til de barna som blir hentet om natten, den redselen, den skrekken, den fortvilende følelsen av å ikke kunne motsette seg den urett man opplever. Jeg kjempet så godt jeg kunne og beit barnevernsmannen i fingeren så hardt at jeg bare klarte, men til liten annen nytte at han forhåpentligvis sleit med å fylle ut dumme sakspapirer på en god stund.

Lurer på hva de fire små på 12, 10, 8 og 4 gjorde – annet enn å gråte og føle panikk – be til høyere makter om at noen skulle stoppe dette. Jeg tenker på heldige meg som fikk hjelp til å bearbeide oppevelsen (selv om jeg fortsatt ikke forstår verken avgjørelsen eller utførelsen) og hvor lang tid det tok før jeg ikke tenkte på det daglig – og på hvor lang tid det tok før jeg ikke tenkte på det ukentlig, så månedlig og så bare av og til. Det tok mange år.

Disse ungene får neppe noe hjelp, de skal bare videre på en usikker ferd i livet – i nye omgivelser, med utslitte og fortivlte foreldre – med bakken revet bort fra føttene deres. Ingenting å støtte seg på.

Mamma-hjertet mitt brister, og opplevelsene fra barndommen kommer frem. Jeg har bare opplevd en brøkdel av faenskap i forhold til hva de går gjennom nå, og likvel vet jeg hvor vondt den enkeltstående biten av historien føles – den å bli hentet av voksne, uniformerte betjenter og sendt avgårde om natten.

Fy, at det går an! Jeg protesterer!!! Jeg vrir meg i forakt når det tales fra fine politiker-troner om fantastiske, unike, inkludernede Norge. Foregangslandet med det store hjertet. Her hvor godene deles, her hvor vi bryr oss om mennesker og hvor vi bryr oss om barn. Landet hvor vi skal lære barna våre å ikke mobbe hverandre og at alle er like mye verdt. Verdens beste land! Nei, vet du hva, her bryr vi oss bare om oss selv, økt lønn, oppussing av hjemmene våre og deilige feriereiser.

Neda, Zoher, Dima og Nael. Dette er ikke sånn det skal være. De voksne må gjerne diskutere og være uenige, men det er ikke holdbart å ty til «løsninger» som innebærer overgrep mot barn. Jeg gremmes og skjemmes, og hjertet mitt omfavner dere og jeg har dere i tankene, for jeg vet at dere har fått arr i sjelen.

Barna er våre skatter. De skal ikke hentes ut av sengene sine av tyver som kommer om natten.

Neda