Deilig pop-magi!

Det er med stor glede at jeg det siste året har funnet stadig mer musikk jeg elsker, etter en lengre periode med tørke. Det kan virke som det er en fraksjon med musikere på gang, som tør å lage pop med spennende produksjon, minimal bruk av auto-tune og overkomprimerte mikser – med sans for det estetiske, det vakre, det visuelle – som skaper en musikalsk drømmeverden med mørke undertoner.

Artig å lese denne artikkelen av Helienne Lindvall i The Guardian, om melankolien i skandinavisk popmusikk: There’s more music like The Bridge theme lurking in the Norwegian woods

Her er min liste over spennende artister som befinner seg innenfor, etter min smak, den «rette» pop-estetikken, som jeg bare digger, digger, digger. Sjekk de ut – fyll opp lyttebiblioteket ditt med herlig musikk — husk å betale for musikken (!)

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

WHEN THE SAINTS GO MACHINE (Danmark)
NIKI AND THE DOVE (Sverige)
IAMAMIWHOAMI (Sverige)
FEVER RAY (Sverige)
HIGASAKITE (Norge)
SANDRA KOLSTAD (Norge)
M83 (Frankrike)
BAT FOR LASHES (Storbritannia)
OH LAND (Danmark)

…også håper jeg dere har sjekket ut den nye Frost musikkvideoen til «Something New»?

Her er linken: Frost – Something New – directed by Carl Critical

Du har sikker også noen favoritter? Kommentér gjerne!

God fredag fra meg!

Aggie
x

Da Pyramiden ble vekket til liv

Etter at jeg gjorde den store konserten, «Vårens Vakreste», med Tromsø Kammerorkester og fantastiske vokalister, kjøpte jeg meg en ring hvor det står LIVE YOUR DREAMS, en liten påminnelse om å gjøre nettopp det. For noen uker siden gikk en annen drøm i oppfyllelse, nemlig å spille en Frost konsert i den nedlagte russiske «spøkelsesbyen» Pyramiden på Svalbard. Her er min historie om turen.

De flotte bildene er tatt av Carl Critical.

Vi var et supert team som dro på vår musikalske ekspedisjon mot nord. Jeg og Per (Martinsen) som artister, Petra Hermanva gjorde visuals og hadde god praktisk hjelp av Jon-Eirik Boska, vi hadde med tekniker Jim Mari Johansen som rigge-ekspert, Kyrre Fledsberg gjorde lyd, produsent var Igor Shaytanov og som seg hør og bør hadde vi med egen fotograf/filmmaker, Carl Christian Lein Størmer. I tillegg gjorde min mamma, Eva Grøndal en flott fotoutstilling, også hadde vi selvfølgelig lille Amber med, en super unge å ha med på tur, som gjerne rigger, triller kofferter eller hjelper til med andre prosjekter, «for eksempling å ploppe steiner i havet med Jim!».


Det er herlig å reise med flinke og positive folk, som alle tar ansvar for å drive produksjonen fremover. Det var også godt at så mange ønsket prosjektet vel. Det var så mange personer som gav hjelp og støtte på veien – det ga masse energi. Takk til alle dere gode hjelpere!! Vi har drømt så lenge om å gjøre denne konserten, og jeg har jobbet med å realisere dette i så mange måneder nå, at jeg måtte anstrenge meg for å slutte med organiserings-tankene i hodet mitt, og heller fokusere på det musikalske og det artistiske. Det er helt klart en egen kunst å veksle mellom sine kreative sider og sine praktiske sider! Selv om jeg vil skru planleggings-Aggie av, så dukker det stadig opp ting jeg må ta stilling til. Heldigvis hadde jeg hyrt inn produsert Igor, som tok over alt det praktiske og det var veldig godt.

Det var nesten uvirkelig å endelig komme til Pyramiden, etter å ha lest så mye om stedet og etter å ha sett så mange bilder. Jeg har jo sett mormor Hertas mange bilder fra 60-tallet og 90-tallet. Jeg har sett Siri Hermansens utstilling og jeg har lest Kjartan Følgstads bok. Jeg har satt meg inn i bilder og kart, for å planlegge eventet så godt som mulig uten å ha vært der. Jeg følte jeg «kjente» stedet fra før – men skjønte raskt at jeg ikke kjente det i det hele tatt når jeg faktisk ankom.

Noe av det første vi gjorde var å få en omvisning inne i Idrettsbygningen. Etter å ha gått opp mørke, krokete trapper, fulle av glass, spiker og støv, kommer vi brått inn i et gammelt turn-rom i et helt fantastisk, blekt turkis-blått lys. I rommet står turnutstyret klart, som om det når som helst skal løpe inn en turner for å ta sats.

Det er en merkelig stemning i denne vakre byen som ble tømt for folk for fjorten år siden. Det er som om noen holder pusten, som om alt er satt på pause. Stillheten er så rungende – det føles som å være inne i et spill eller et filmsett. Jeg så for meg hvordan det må ha vært her før, synes jeg hører skrittene fra to småjenter i lakksko som løper over asfalten. Å være her, uten mobildekning, langt unna alt – føles som å være på en satelitt, en romstasjon — i et vakumpakket friområde, et sted man kan legge merke til detaljer og tenke fritt. Selv om det er tomt og øde, så henger vissheten om at det finnes isbjørn i området, og det tar litt tid å venne seg til at man alltid må gå rundt med våpen.

Dimitri var vår lokale guide og hjelper i Pyramiden. Etter å ha sett på det forskjellige mulige «konsertstedene» fikk vi klarsignal om at vi kunne gjøre konserten i det gamle Kultuhuset. Pyramiden var et kommunistisk presisjeprosjekt, og ble tegnet av de beste arkitekter. Kulturhuset er et imponerende bygg med alle fasiliteter, det rommer en gymsal, ballettsal, piano/musikk-rom, bibliotek, male/tegne-rom, kino/konsert-sal og mye mer. Til at det bare bodde rundt 1000 mennesker der, hadde de rimelig bra kulturtilbud må jeg si, selv om Pyramiden er på en øde øy nesten ved Nordpolen og med en svær isbre som eneste nabo!

Kulturhuset stod som forlatt etter forrige forestilling. Bak scenen hang det bannere med russisk tekst på sidene – huskelister for replikker? Rekvisitter og instrumenter lå nedstøvet bak scenen. Sceneteppet knirket, men virket. En tombola-maskin, i glitrende grønnfarge, stod klar, med lodd-lapper i. Lurer på hva premien var?

Kreative og vakre Petra fylte rommet og scenen med sine «visuals» med utgangspunkt i mormors bilder. Aggregatene jobbet taktfaste og forsynte oss med strøm. Bensinlukta lå i lufta. 14 år gammelt hvitt støv virvlet opp i lysene. Vakkert – jeg trodde vi hadde med oss røymaskin, på et tidspunkt, men vi skjønte fort at det ikke var helt bra å stå å puste inn dette i 3 dager. Det løste seg med masker og pauser. Vi dekket til stolene i salen med skjør fiberduk.

Huset er gjennomgående iskaldt, som om kulda har bltt lagret og samlet opp sammen med støvet. Vi måtte ut i de arktiske sensommeren for å «varme» oss. Etter noen timer inne var man tørr i fjeset, raspete i halsen, tørst og kald til de innerste margbein. Heldigvis ble vi så godt tatt vare på av russerne som bød på middag og sterk te med sukker, på Hotel Tulipan, i de velfortjente pausene.

I foajeen henger det fra før mange falmede bilder, men idag var det også en helt spesiell fotoutstilling. Min mamma, Eva Grøndal, jobber med å bevare og formidle sin mor og fars vakre og historiske bilder fra Svalbard. , og nå viste hun Herta og Leif Grøndals bilder fra Pyramidens «glansdager».

I løpet av noen dager, ble Kulturhuset klargjort for liv og musikk i den gamle konserthallen. De russiske damene stod opp kl 03.00 på konsertdagen, for å gjøre klar bakst og godsaker. De rigget opp til servering i Kulturhusforajeen. Som i gamle dager. Alle jobbet på spreng for å få de siste detaljene klare. Fotoutstillingen kommer opp. Prosjektører festes i taket. Vi har lydprøver. Et amerikanske filmteam lusker rundt og dokumenterer alt som skjer. Carl Christian dokumenterer de som dokumenterer. Alle tar bilder. Det hele er ganske meta.

Lørdag formiddag. Været er vakkert! MS Polargirl ankom havna. Publikum er på vei! Båten er fullstappet med gjester – og i tillegg har det kommet private båter. Endelig blir det kø igjen utenfor Kultuhusets inngangsdører. Vi står og fryser bak scenen. Folk flokker seg rundt bildene og lurer på om de kan gå over prosjiseringene? Amber er sur for at hun ikke får være med opp på scenen. Det er bekmørkt og kaldt inne i salen. Konserten skal til å begynne. Vi får ærverdig lang, russisk introduksjon av Trust Arctikguols representanter. Vi håper på at aggregatene gir jevn nok strøm til at all finelektronikken funker gjennom konserten.

Musikken begynner, jeg tar et dypt magadrag og kjenner støvet klistre seg fast i munn og hals – men det er bare å synge. Det er nesten andektig stemning. Den forlatte byen er igjen full av musikk og liv. Jeg føler en veldig respekt for stedet og eventuelle sjeler som henger ut med oss i dag. Yess….jubler jeg inni meg, mens Pers tunge beats dundrer i veggene — vi fikk det til!! Akkurat her og nå, skjer dette. Når konserten er over, skal det bare være minnet av oss igjen, som om vi var spøkelsene.

LIVE YOUR DREAMS!

A

x

Les gjerne VICE Noisey sin store feature-artikkel om deres opplevelse av å være med «to the end of the world».

Spennende dager!

Endelig er finansiering og logistikk på plass, og snart skal vi avgårde til Svalbard og spille i spø-høkelsesbyen Pyramiden. Det blir et arktisk eventyr! Plata vår, Radiomagnetic, er sterkt inspirert av dette spesielle stedet, og det skal bli magisk å spille konsert der. En drøm som blir til virkelighet! Skal fortelle mer underveis, i mellomtiden kan du se her: www.frostpyramiden.net

Også har akkurat vært hos frisøren min, Hanne, og fått frisket opp både farge og klipp. Har vel halvert håret, og det var skikkelig luksusfølelse å spasere ut nyklipt fra salong, fønet, fjong og fin! David Bowie luftsynger «ch-ch-ch-anges» i hodet mitt. Gjør meg klar for en spennende høst med plateslipp, konserter og reiser — gleder meg masse, nå kan høsten bare komme!

I tillegg fikk vi supre nyheter at CLASH magazine had omfavnet den nye musikkvideoen vår, The Woods, ved å legge den som hovedsak på forsiden hele helga. Jeg synes videoen har blitt så fin og vakker-skummel. Laget av Carl Critial, Tromsø’s Anton Corbijn. I hovedrollene i videoen har vi to flotte unge talenter, Isak Lyslo og Sofia Bandini Danielsen. Videoen er skutt noen hustrige mai-dager like utenfor Tromsø. Jeg er skumle-skogsdama på slutten, iført den vakre maska laget av den fortreffelige Damselfrau.

Du kan se videoen her: Frost The Woods on Vimeo

It’s my birthday…

…and I’ll have some fun if I want to.

Juhu, så koselig det er med bursdag! Stod opp til sol (!), det har vi ikke sett her på lenge – henge med den herlige familien min, få tegning av lillesnupp, frokost, blomster osv. Nå har jeg jobba hele dagen, så det er på tide å dra til byen i polkadott-skjørtet, Repetto-skoene mine og rød Chanel leppestift, for å kjøre Tøffe-toget med snuppa mi og spise is. Livet er en fest, og litt ekstra i dag.

A

Fint blogginnlegg til minne om Maurice Sendak, som døde i dag.

Samuel Snoek-Brown

When I was a child, I knew where the wild things were. I was one of them.

When I read Maurice Sendak’s classic book — again and again — as a child, that was one of the most important things I took away from the text. I was a wild terror of a boy, after all. I never got sent to bed without supper, but I certainly got sent to bed, often and deservedly, for being so . . . «rambunctious» was the word my mother used when she was feeling generous. She could just as easily have yelled that I was a «WILD THING!» as Max’s mother does. And I was one.

And I didn’t care that I was annoying my mother, either. Someone might look at my childhood and adolescence and suspect that this was a subtler lesson I learned, whether I knew it or not: that parents…

Vis opprinnelig innlegg 974 ord igjen

Konkylie

Dette albumet hørte jeg på masse i vår da vi bodde i London. Det er en deilig alternativ pop-skive, laget av danske When The Saints go Machine. Jeg får assosiasjoner til Arthur Russell og Hercules and Love Affair. Musikken har fint driv og det er catchy, men aldri på en slitsom opplagt måte. Fine vokalharmonier og bra produsert. Sjekk den ut og bli glad!