Forward i New York

Teaterstykket Forward som jeg har skrevet musikken til, hadde en lesning med skuespillere i New York denne helgen. Spennende å se om stykket, som jo handler om Norge, klima, Arktis, politikk og kjærlighet, blir oversatt til norsk en dag og satt opp her hjemme. Stykket er skrevet av kanadiske Chantal Bilodeau og regissert av Jennifer Valenga. Tale Næss har vært dramatur og jeg har altså skrevet sangene.

Stykket er en del av prosjektet Arctic Cycle.

forward_newyork

Musikk til Ringside

Ringside er Therese Bakkevolls sitt solo-performance prosjekt, med tekst, performance og boksing! Hva skjer når man begynner å bruke muskler der man tidligere bare har brukt ord? Kan en kroppslig dyslektiker lære seg å danse? Er det sunt å av og til gi skikkelig faen? Ringside er ei forestilling om manglende kroppsbeherskelse og ei økende lyst til å slåss.

Av og med: Therese Bakkevoll
Regi: Nanna E. Berntsen
Musikk: Aggie Peterson
RingsideFoto: Ingun A. Mæhlum

Se video her!

Polar Babylounge

Jeg var nylig i Longyearbyen for å sette opp Babyloungen for polare babyer. Det er et veldig hyggelig prosjekt å jobbe med. Det finnes ikke all verdens kultur-tilbud for de under 2 år, og foreldre og barn er så glade. Det er jo bare et rom, et sted å henge – men jeg husker selv fra babytiden, hvor deilig det er å være et sted som er babyvennlig og hvor man ikke føler seg i veien Man er lenket til barnevogn og utstyr og stæsj – og særlig langt mot nord, er det så mye klær og dyner og stæsj… Fint å kunne møte andre et sted, som ikke er en kafe, men et sted hvor barna kan kose seg og krabbe rundt. Takk til Longyearbyen Lokalstyre og KunstPause 2012 for at vi fikk komme!

Artikkel i Svalbardposten:
Tid for pause · Svalbardposten


(foto fra Tromsø-utstillinga, Knut Jenssen)

Med lyden av Svalbard i USA-kofferten

Jeg har vært på reise til midten av Amerika, til Kansas, av alle steder. Et teaterprosjekt om global oppvarming og miljøkrise, hvor min musikk fikk spille en rolle – tok meg med hit.

Det var så rart å være på reise uten «gjengen min» – det er lenge siden sist. Det fikk meg til å observere, tenke, notere og knipse litt bilder igjen.

Teaterstykket Forward er en del av prosjektet Arctic Cycles.

Babylounge – kunst og trening for små sansere

Denne måneden har jeg et prosjekt oppe og står på Nertranda shoppingsenter her i Tromsø, Babylounge, som er en sanselig kunstinstallasjon for de aller, aller minste, nemlig babyer fra 0-18 mnd. Det er et rom gjort om til en slags … Les videre

Femme

Hojojoj, så er jeg i gang med å utforske og hilse på Femme igjen. Forrige gang vi hang ut, var hun Femme Digitale, men nå har hun beveget seg inn i en mer analog verden. Jeg jobber sammen med Erik Smith-Meyer med å sette opp en teaterversjon av historien om denne isolerte dama, som lever litt i sin egen verden. Hun har låst seg inne i leiligheta si, forteller om forskjellige dyr som dukker opp i livet hennes og har besøk av en trio som spiller opp til sang og dans. Av og til har hun hai på besøk – og hver dag steker hunn egg.

Femme handler om ensomhet og selvvalgt distanse til den virkelige verden – og er en komisk, absurd og musikalsk førjulsforestilling.

Musikere er: Bert Simen Lund (cello), Julia Neher (bratsj) og Stein Paulsen (kontrabass).
Regi er ved Erik Smith-Meyer og skuespillere er altså meg selv og Marius Lien.

Sykt spennende utfordring, veldig lærerikt veldig skummelt og jeg gleder meg max!

Forestillinger 13.-15. desember:
Kulturhuset i Tromsø, Lillescenen


foto: Carl Critical

For mye!

Hoi – hvor det går unna… Nå er jeg midt i en typisk freelance-klemme, det går mot slutten av året og det er veldig mange ting som skjer på en gang. Har nettopp vært 1 måneds tid på reisefot, med Frost og tenkt mest på musikken, hatt konserter, gjort interjvuer, møter og planlegging. Nå er jeg vips, i Longyearbyen for å installere babykunst og jomen har jeg ikke meldt meg på et fag på Universitetet, med påfølgende eksamensoppgave som skal innleveres om altfor kort tid. I tillegg jobber jeg med et teater-prosjekt…før jul. Hjelp!

Typisk meg når det er for mange ting som skjer på en gang er at jeg ikke klarer å tenke klart – sliter med å fokusere på en ting om gangen, glemmer å svare på mailer om prosjekter som ikke handler om det jeg står midt oppi nå, glemmer å betale regninger eller å svare på en sms. Stress-symptomet er: Vanskelig å sovne. Forkjølelsessår. Blir distré. Blir pessimistisk. Surfer på internett etter vesker. (Prøver å ta med meg Live Landmarks teknikker, og prøver å jage vekk de stress-tenkene. De er til ingen nytte likevel!)

Ikke at jeg klager på det, er kjempeglad for at jeg har mye å gjøre og klarer å være freelance musiker, kunstner, mamma-multitasker, men det er litt tøft til tider. Mange spør meg, «hvordan klarer du alt dette?», «Jeg skjønner ikke at du får det til…» – men faktum er at men har ikke noe valg. Som selvstendig næringsdrivende kan man ikke være syk, så det er jeg ikke. Man må levere og deadline er deadline. Noen perioder er solige, men «høysesongene» er superbissi. Samtidig skal man tenke 3-6 mnd fremover og ha nye prosjekter på gang, også må man huske søknadsfrister eller skrive rapporter som prosjekter som er gjennomført. Heldigvis er det også roligere perioder, som jeg prøver å nyte så godt jeg kan.

På den annen side, er dette jeg er blitt best på. Å sjonglere og balansere rolige perioder med travle perioder. Dessuten føler jeg at jeg får gjennomført prosjekter og drømmer. Jeg har masse frihet og jeg kan prioritere familien, av og til iallefall, og det gjør jeg om jeg kan… For eksempel ved å skulke barnehagen av og til eller reise bort i to uker og kombinere reiselyst, jobb og familieliv. Det er flott! En annen viktig faktor er alle de vennene som spør hvordan jeg klarer det — de er en av grunnene til at jeg klarer det! Gode venner som støtter opp, familie som hjelper til – at man er løsningsorientert og positiv betyr masse, masse.

Ja – det var litt om freelance-livets gleder og sorger. Når ting roer seg litt tenkte jeg å blogge om våre siste Frost-opplevelser, London med barn, Babylounge på Svalbard og litt jåleri. Ha en fin dag, omfavn den og gjør det beste ut av den! Dessuten — HURRA FOR OBAMA!!

A

Deilig pop-magi!

Det er med stor glede at jeg det siste året har funnet stadig mer musikk jeg elsker, etter en lengre periode med tørke. Det kan virke som det er en fraksjon med musikere på gang, som tør å lage pop med spennende produksjon, minimal bruk av auto-tune og overkomprimerte mikser – med sans for det estetiske, det vakre, det visuelle – som skaper en musikalsk drømmeverden med mørke undertoner.

Artig å lese denne artikkelen av Helienne Lindvall i The Guardian, om melankolien i skandinavisk popmusikk: There’s more music like The Bridge theme lurking in the Norwegian woods

Her er min liste over spennende artister som befinner seg innenfor, etter min smak, den «rette» pop-estetikken, som jeg bare digger, digger, digger. Sjekk de ut – fyll opp lyttebiblioteket ditt med herlig musikk — husk å betale for musikken (!)

This slideshow requires JavaScript.

WHEN THE SAINTS GO MACHINE (Danmark)
NIKI AND THE DOVE (Sverige)
IAMAMIWHOAMI (Sverige)
FEVER RAY (Sverige)
HIGASAKITE (Norge)
SANDRA KOLSTAD (Norge)
M83 (Frankrike)
BAT FOR LASHES (Storbritannia)
OH LAND (Danmark)

…også håper jeg dere har sjekket ut den nye Frost musikkvideoen til «Something New»?

Her er linken: Frost – Something New – directed by Carl Critical

Du har sikker også noen favoritter? Kommentér gjerne!

God fredag fra meg!

Aggie
x

Da Pyramiden ble vekket til liv

Etter at jeg gjorde den store konserten, «Vårens Vakreste», med Tromsø Kammerorkester og fantastiske vokalister, kjøpte jeg meg en ring hvor det står LIVE YOUR DREAMS, en liten påminnelse om å gjøre nettopp det. For noen uker siden gikk en annen drøm i oppfyllelse, nemlig å spille en Frost konsert i den nedlagte russiske «spøkelsesbyen» Pyramiden på Svalbard. Her er min historie om turen.

De flotte bildene er tatt av Carl Critical.

Vi var et supert team som dro på vår musikalske ekspedisjon mot nord. Jeg og Per (Martinsen) som artister, Petra Hermanva gjorde visuals og hadde god praktisk hjelp av Jon-Eirik Boska, vi hadde med tekniker Jim Mari Johansen som rigge-ekspert, Kyrre Fledsberg gjorde lyd, produsent var Igor Shaytanov og som seg hør og bør hadde vi med egen fotograf/filmmaker, Carl Christian Lein Størmer. I tillegg gjorde min mamma, Eva Grøndal en flott fotoutstilling, også hadde vi selvfølgelig lille Amber med, en super unge å ha med på tur, som gjerne rigger, triller kofferter eller hjelper til med andre prosjekter, «for eksempling å ploppe steiner i havet med Jim!».


Det er herlig å reise med flinke og positive folk, som alle tar ansvar for å drive produksjonen fremover. Det var også godt at så mange ønsket prosjektet vel. Det var så mange personer som gav hjelp og støtte på veien – det ga masse energi. Takk til alle dere gode hjelpere!! Vi har drømt så lenge om å gjøre denne konserten, og jeg har jobbet med å realisere dette i så mange måneder nå, at jeg måtte anstrenge meg for å slutte med organiserings-tankene i hodet mitt, og heller fokusere på det musikalske og det artistiske. Det er helt klart en egen kunst å veksle mellom sine kreative sider og sine praktiske sider! Selv om jeg vil skru planleggings-Aggie av, så dukker det stadig opp ting jeg må ta stilling til. Heldigvis hadde jeg hyrt inn produsert Igor, som tok over alt det praktiske og det var veldig godt.

Det var nesten uvirkelig å endelig komme til Pyramiden, etter å ha lest så mye om stedet og etter å ha sett så mange bilder. Jeg har jo sett mormor Hertas mange bilder fra 60-tallet og 90-tallet. Jeg har sett Siri Hermansens utstilling og jeg har lest Kjartan Følgstads bok. Jeg har satt meg inn i bilder og kart, for å planlegge eventet så godt som mulig uten å ha vært der. Jeg følte jeg «kjente» stedet fra før – men skjønte raskt at jeg ikke kjente det i det hele tatt når jeg faktisk ankom.

Noe av det første vi gjorde var å få en omvisning inne i Idrettsbygningen. Etter å ha gått opp mørke, krokete trapper, fulle av glass, spiker og støv, kommer vi brått inn i et gammelt turn-rom i et helt fantastisk, blekt turkis-blått lys. I rommet står turnutstyret klart, som om det når som helst skal løpe inn en turner for å ta sats.

Det er en merkelig stemning i denne vakre byen som ble tømt for folk for fjorten år siden. Det er som om noen holder pusten, som om alt er satt på pause. Stillheten er så rungende – det føles som å være inne i et spill eller et filmsett. Jeg så for meg hvordan det må ha vært her før, synes jeg hører skrittene fra to småjenter i lakksko som løper over asfalten. Å være her, uten mobildekning, langt unna alt – føles som å være på en satelitt, en romstasjon — i et vakumpakket friområde, et sted man kan legge merke til detaljer og tenke fritt. Selv om det er tomt og øde, så henger vissheten om at det finnes isbjørn i området, og det tar litt tid å venne seg til at man alltid må gå rundt med våpen.

Dimitri var vår lokale guide og hjelper i Pyramiden. Etter å ha sett på det forskjellige mulige «konsertstedene» fikk vi klarsignal om at vi kunne gjøre konserten i det gamle Kultuhuset. Pyramiden var et kommunistisk presisjeprosjekt, og ble tegnet av de beste arkitekter. Kulturhuset er et imponerende bygg med alle fasiliteter, det rommer en gymsal, ballettsal, piano/musikk-rom, bibliotek, male/tegne-rom, kino/konsert-sal og mye mer. Til at det bare bodde rundt 1000 mennesker der, hadde de rimelig bra kulturtilbud må jeg si, selv om Pyramiden er på en øde øy nesten ved Nordpolen og med en svær isbre som eneste nabo!

Kulturhuset stod som forlatt etter forrige forestilling. Bak scenen hang det bannere med russisk tekst på sidene – huskelister for replikker? Rekvisitter og instrumenter lå nedstøvet bak scenen. Sceneteppet knirket, men virket. En tombola-maskin, i glitrende grønnfarge, stod klar, med lodd-lapper i. Lurer på hva premien var?

Kreative og vakre Petra fylte rommet og scenen med sine «visuals» med utgangspunkt i mormors bilder. Aggregatene jobbet taktfaste og forsynte oss med strøm. Bensinlukta lå i lufta. 14 år gammelt hvitt støv virvlet opp i lysene. Vakkert – jeg trodde vi hadde med oss røymaskin, på et tidspunkt, men vi skjønte fort at det ikke var helt bra å stå å puste inn dette i 3 dager. Det løste seg med masker og pauser. Vi dekket til stolene i salen med skjør fiberduk.

Huset er gjennomgående iskaldt, som om kulda har bltt lagret og samlet opp sammen med støvet. Vi måtte ut i de arktiske sensommeren for å «varme» oss. Etter noen timer inne var man tørr i fjeset, raspete i halsen, tørst og kald til de innerste margbein. Heldigvis ble vi så godt tatt vare på av russerne som bød på middag og sterk te med sukker, på Hotel Tulipan, i de velfortjente pausene.

I foajeen henger det fra før mange falmede bilder, men idag var det også en helt spesiell fotoutstilling. Min mamma, Eva Grøndal, jobber med å bevare og formidle sin mor og fars vakre og historiske bilder fra Svalbard. , og nå viste hun Herta og Leif Grøndals bilder fra Pyramidens «glansdager».

I løpet av noen dager, ble Kulturhuset klargjort for liv og musikk i den gamle konserthallen. De russiske damene stod opp kl 03.00 på konsertdagen, for å gjøre klar bakst og godsaker. De rigget opp til servering i Kulturhusforajeen. Som i gamle dager. Alle jobbet på spreng for å få de siste detaljene klare. Fotoutstillingen kommer opp. Prosjektører festes i taket. Vi har lydprøver. Et amerikanske filmteam lusker rundt og dokumenterer alt som skjer. Carl Christian dokumenterer de som dokumenterer. Alle tar bilder. Det hele er ganske meta.

Lørdag formiddag. Været er vakkert! MS Polargirl ankom havna. Publikum er på vei! Båten er fullstappet med gjester – og i tillegg har det kommet private båter. Endelig blir det kø igjen utenfor Kultuhusets inngangsdører. Vi står og fryser bak scenen. Folk flokker seg rundt bildene og lurer på om de kan gå over prosjiseringene? Amber er sur for at hun ikke får være med opp på scenen. Det er bekmørkt og kaldt inne i salen. Konserten skal til å begynne. Vi får ærverdig lang, russisk introduksjon av Trust Arctikguols representanter. Vi håper på at aggregatene gir jevn nok strøm til at all finelektronikken funker gjennom konserten.

Musikken begynner, jeg tar et dypt magadrag og kjenner støvet klistre seg fast i munn og hals – men det er bare å synge. Det er nesten andektig stemning. Den forlatte byen er igjen full av musikk og liv. Jeg føler en veldig respekt for stedet og eventuelle sjeler som henger ut med oss i dag. Yess….jubler jeg inni meg, mens Pers tunge beats dundrer i veggene — vi fikk det til!! Akkurat her og nå, skjer dette. Når konserten er over, skal det bare være minnet av oss igjen, som om vi var spøkelsene.

LIVE YOUR DREAMS!

A

x

Les gjerne VICE Noisey sin store feature-artikkel om deres opplevelse av å være med «to the end of the world».