I byen vår

Visste du at, i byen vår, samles en gjeng mennesker, tidlig om morgenen før de skal på jobb, i møterommet på Rådhuset og synger og ber for byen vår? De synger og ber for at du og jeg skal få gode dager, at bussene ikke skal kræsje, at politikerne skal styre så godt som mulig og at byen vår skal være god å bo i for alle.

Foto: Mari Hildung

Foto: Mari Hildung

Visste du at, i byen vår, bor det nonner i kloster, som snakker minst mulig, og at de heller ringer med en bjelle når de vil gi hverandre en beskjed? De dyrker stillheten og de ber og mediterer. De lever bak gitter og man kan ikke komme inn og de kan heller ikke komme ut, men om du besøker de, med gitter mellom deg og dem, kan dere drikke te og snakker om livet. Da får du møte de hyggeligste, blideste damer, som med boblende latter og stor livsglede konverserer og forteller.

Foto: Mari Hildung

Foto: Mari Hildung

Visste du at, i byen vår, finnes oransjekledde munker som ber og chanter i et stort hvitt hus ute på landet, omringet av snøkledde fjell og frossen jord? Eller at Thai-restauranten i byen er velsignet av disse munkene? Visste du at Thailenderne lager feiring for munkene, med mat, fest og gaver, og at populære gaver er tran-kapsler, slik at munkene skal holde seg friske og få i seg nok D-vitamin gjennom den nordnorske vinteren?

Foto: Mari Hildung

Foto: Mari Hildung

Visste du at, i byen vår, så deler de Russisk Ortodokse sitt hellige rom med Katolikkene? At Muslimene feirer Eid i en svett og nedslitte idrettshall, uten særlig romantisk belysning? Eller at Bahai’ene møtes i Ardna, Univeristetets samiske kulturhus. Visste du i det hele tatt om Arnda? Visste du om det hippe bandet som spiller til gudstjenesten i Jesuskirka, ja, har du i det hele tatt lagt merke til Jesuskirka når du skulle på trening i Fløyahallen?

Foto: Mari Hildung

Foto: Mari Hildung

Foto: Mari Hildung

Foto: Mari Hildung

Alt dette og mere til rommer byen vår. Tromsø bærer preg av å være et samlingspunkt for mange forskjellige mennesker. Noen kommer fra andre land, noen kommer fra distriktet, noen er Tromsøværinger i generasjoner. Noen kommer for å jobbe, noen har kommet tilbake etter å ha vært ute i verden, noen kommer som turister, noen blir forelska, noen skal studere og kommer seg aldri herifra, noen vet ikke lenger hvordan de havna her og mange har bare alltid vært her. Men alle er de mennesker, som har sine tanker, sine utfordringer, sine hverdager og sitt forhold til tro.

I over tre år har jeg vært så heldig å være med på en spennende reise i byen vår. Sammen med fotograf Mari Hildung og historiker Marianne Olsen har jeg fått lov å, bokstavlig talt, «tre inn i det aller helligste» og besøkt forskjellige religiøse samfunn her i Tromsø. Vi har blitt tatt hjertelig i mot og fått lov til å delta i feiringer og seremonier. Vi har dokumentert, spurt og observert. Jeg har fått være «lydflue» på veggen og tatt opp timesvis med lydmateriale fra disse flotte stundene. Vi har møtt herlige, positive og gode mennesker som har invitert på mat, kaker, latter, glede – og refleksjoner om det å tro og de har latt oss få litt mer forståelse av hvordan de praktiserer sin tro.

Kunstner og mekanikk-magiker, Lawrence Malstaf, har tolket og laget installasjoner som reflekterer rundt det dokumenterte materialet. Direktør Astri Fremmelid og hennes team har hatt en klar visjon om å gjøre et spennende og anderledes museumsprosjekt. Med stor respekt og med et filosofisk blikk, åpner snart utstillinga. Jeg er stolt av å være med med mine lyder og musikk!

Mine komposisjoner er laget fra utdrag av de samlete lydopptakene, som siden er bearbeidet elektronisk og er transformert til å bli musikalske lyder. I komposisjonen Unison står de forskjellige religionene side om side – gjør en musikalsk reise og samles tilslutt i en felles harmoni.

Jeg håper du tar deg tid en dag det passer, å vandre inn på Perspektivet Museum, opp i andre etasjen, med åpent sinn og åpent blikk — og la deg forundre og begeistre over hva som finnes av mennesker, tro og felleskap, her, i denne flotte byen vår.

Åpningen av HOMO RELIGIOSUS på PERSPEKTIVET MUSEUM er ved Kulturminister Thorild Widwey, lørdag 8. november kl 14.00. Jeg spiller live fra «Unison» (vokal/elektronikk), med tekst av Jon Fosse. Utstillingen blir stående fast over en lengre periode og har gratis inngang. 

Foto: Mari Hildung

Foto: Mari Hildung

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Advertisements

Høsten er i gang!

Etter å ha vært nesten 3 måneder på reise, er det deilig å være tilbake i Tromsø. Sommeren har vært flott og jeg er superklar for en aktiv høst. Allerede denne uke starter vi opp med nye sangopptak til NRK Kråkeklubben, så Chister og barna skal syng nye, fengende låter. Denne gang har jeg jobbet sammen med forfatter Endre Lund-Eriksen om tekstene til sangene.

Se Kråkeklubben på NRK’s nettsider her.
christer og kraka

Neste uke skal jeg delta på Redd Barnas seminar om barns plass i politikken. Jeg ble spurt om å være med på dette, på bakgrunn av kronikken jeg skrev om barn som barn som hentes om natten. Jeg er spent på oppgaven, som er å lede en samtale mellom Ali Esbati og Njål Høstmælingen. Seminaret er på Litteraturhuset, tirsdag 27. august.
Du kan lese mer om Redd Barnas seminar her.

I forbindelse med Stortingsmeldingen «Barn på flukt», valgte Redd Barna å lage sin egen veldig viktige store, alvorlige melding – i motsetning til Stortinget har Redd Barna valgt å faktisk snakke med barn som har vært på flukt, da de jo sitter inne med spesiell kunnskap om hvordan dette oppleves for barn. Jeg sprer den her, for jeg håper så mange som mulig leser den!

«En alvorlig stor melding»
en alvorlig stor melding

Flott at Redd Barna tar tak i tematikken under valgkampen. Jeg synes også det var bra timing at NRK viste Margreth Olins sterke dokumentar «De andre» – hvor hun snakker med ungdommene som sitter i mottak, og hvordan dere hverdag er. Ting ble ikke helt som de hadde tenkt, når de flyktet fra vanskelige forhold for å komme i trygghet i Norge. Det kan være tungt å se slike dokumentarer, men jeg anbefaler alle til å gjøre det!
Du kan se den en periode på NRK sine nettsider.

de andre

Jeg ønsker alle en god og engasjert høst!

Aggie

x

Nattens tyver

Jeg vet ikke hva som opprører meg mest – at vi behandler barn forskjellige utifra oppfatningen om de er «våre» eller ikke, at noen barn må lide for å være et eksempel for Norges harde linje, så ikke andre skal prøve seg på det samme — eller om det bare er fordi jeg husker selv så godt hvor grufullt det er å bli hentet av fremmede politifolk og bli dratt ut av mitt eget hjem.

For jeg har selv opplevd det, ikke fordi jeg var et uønsket innvandrerbarn, men fordi barnevernet fant ut at det var en god løsning, midt i en flokete barnefordelingssak hvor jeg var den som var umulig å dele. Det har vært mye grums i min barndom på grunn av foreldre som ikke klarte å enes, men jeg var rimelig greit forskånet for mye av kranglinga og det som skjedde i rettsalen. På et eller annet tidspunkt ble det bestemt at det beste for meg var å fjernes fra begge mine foreldre og sendes på barnehjem. Måten dette ble gjort på var å sende en mann fra barnevernet akkompagnert et par stakkars representanter fra politiet, som måtte (med tårer i øynene) fjerne meg med makt fra mitt hjem, sent om kvelden. Jeg var vel 10-11 år, uten mulighet til å orientere meg om hva som skulle skje, uten mulighet til å ha med meg en voksen som jeg kjente og uten mulighet til å pakke med meg noen ting, la oss si en pysjamas og en kosebamse. Jeg ble rett og slett bare båret ut i Svartemarja og sendt til sykehuset hvor jeg måtte tilbringe natten. Livredd.

Uansett – poenget mitt er – av alt som skjedde i konfliktperioden i min barndom, så er dette den episoden som har brent seg fast og som jeg har hatt aller mest problemer med å bli ferdig med. I flere år etter denne hendelsen var jeg ustabil, følsom, gråt og var usikker. Jeg fikk psykologihjelp over lang tid, og dette var en av de mest skjellsettende opplevelsene. Å bli tatt med makt fra sitt eget hjem, å bli kidnappet av de man skal stole på passer på deg, politi, barnevern og sykehus – var en opplevelse som var vanskelig å legge bak seg.

Så mine tanker går til de barna som blir hentet om natten, den redselen, den skrekken, den fortvilende følelsen av å ikke kunne motsette seg den urett man opplever. Jeg kjempet så godt jeg kunne og beit barnevernsmannen i fingeren så hardt at jeg bare klarte, men til liten annen nytte at han forhåpentligvis sleit med å fylle ut dumme sakspapirer på en god stund.

Lurer på hva de fire små på 12, 10, 8 og 4 gjorde – annet enn å gråte og føle panikk – be til høyere makter om at noen skulle stoppe dette. Jeg tenker på heldige meg som fikk hjelp til å bearbeide oppevelsen (selv om jeg fortsatt ikke forstår verken avgjørelsen eller utførelsen) og hvor lang tid det tok før jeg ikke tenkte på det daglig – og på hvor lang tid det tok før jeg ikke tenkte på det ukentlig, så månedlig og så bare av og til. Det tok mange år.

Disse ungene får neppe noe hjelp, de skal bare videre på en usikker ferd i livet – i nye omgivelser, med utslitte og fortivlte foreldre – med bakken revet bort fra føttene deres. Ingenting å støtte seg på.

Mamma-hjertet mitt brister, og opplevelsene fra barndommen kommer frem. Jeg har bare opplevd en brøkdel av faenskap i forhold til hva de går gjennom nå, og likvel vet jeg hvor vondt den enkeltstående biten av historien føles – den å bli hentet av voksne, uniformerte betjenter og sendt avgårde om natten.

Fy, at det går an! Jeg protesterer!!! Jeg vrir meg i forakt når det tales fra fine politiker-troner om fantastiske, unike, inkludernede Norge. Foregangslandet med det store hjertet. Her hvor godene deles, her hvor vi bryr oss om mennesker og hvor vi bryr oss om barn. Landet hvor vi skal lære barna våre å ikke mobbe hverandre og at alle er like mye verdt. Verdens beste land! Nei, vet du hva, her bryr vi oss bare om oss selv, økt lønn, oppussing av hjemmene våre og deilige feriereiser.

Neda, Zoher, Dima og Nael. Dette er ikke sånn det skal være. De voksne må gjerne diskutere og være uenige, men det er ikke holdbart å ty til «løsninger» som innebærer overgrep mot barn. Jeg gremmes og skjemmes, og hjertet mitt omfavner dere og jeg har dere i tankene, for jeg vet at dere har fått arr i sjelen.

Barna er våre skatter. De skal ikke hentes ut av sengene sine av tyver som kommer om natten.

Neda

Do you dare to dream?

Mange spør meg hva som driver meg og hvorfor jeg gjør alle mine prosjekter. Det er ikke så enkelt å svare på det, men jeg har en (tilsynelatende) uendelig trang til å hele tida pushe meg selv, tvinge meg til å tørre noe nytt, være på vei videre, gå ut av komfortsonen. Jeg tror bare jeg er en veldig rastløs person, som ikke klarer å sette meg ned og si at «dett var dett, fornøyd med det». Uansett, denne lille videosnutten kunne jeg kjenne meg godt igjen i — når man pusher seg selv, blir man lykkelig og fornlyd når man har gjennomført det målet man satte seg. Om du ser den og ikke kjenner deg igjen i den, så kan du jo kanskje la deg inspirere?

Femme

Ja, så har det vært lenge stille. Nå er det på tide å ta opp tråden. Kort fortalt – jeg ble syk. Det ble litt mye der rundt jul. Nå – alt bra igjen og er klar for å holde avtalen jeg hadde med Femme.

Du kan besøke henne i leiligheta hennes rett etter påske. Hun har låst seg inne – over lang tid. I sine egne, trygge rammer kan hun selv bestemme hvordan verden er og hvordan ting henger sammen. Men det er ikke sikkert at hun har det så godt med seg selv, av den grunn.

Femme har vært med meg en stund, hun er en karakter som oppsummerer ting som opptar meg. Det handler om menneskeskjebner og om å føle at man ikke får det helt til. Om å strebe etter noe annet enn det man er. Om at det kan være vanskelig å akseptere at ting ble dumt og at det kan være enda vanskeligere å gå videre. At man kan havne i en loop. At tankemønstre kan bli så fastlåste at de graverer seg inn i huden din. At du igjen og igjen stopper opp med de samme problemene, som kanskje ikke er uoverkommelige, om du bare velger at de ikke skal være det. Det handler om fornektelse og at når man tror det enkleste er å ikke ta tak, så er det faktisk det motsatte. Det å ikke gjøre noe med situasjonen, gjør den vanskelig og på et punkt, uutholdelig.

Det handler om at av og til er ikke sangtekster nok. Det handler om å la de tankene og skribleriene som har vært fanget i notatbøker, slippe løs og få lov til å bli en historie og leve et eget liv. Det handler om å samarbeide med andre, om å utfordre seg selv og om å utforske nye uttrykk på scenen. Det er med ydmyket og skrekkblandet fryd at jeg entrer scenen 4. og 5. april.

Sammen med meg har jeg skuespiller Marius Lien og tre flotte musikere på cello, bratsj og bass. Manus og regi er ved Erik Smith-Meyer.

Femme spilles på Lillescenen på Kulturhuset. Billetter selges nu!

femme_web

Spennende dager!

Endelig er finansiering og logistikk på plass, og snart skal vi avgårde til Svalbard og spille i spø-høkelsesbyen Pyramiden. Det blir et arktisk eventyr! Plata vår, Radiomagnetic, er sterkt inspirert av dette spesielle stedet, og det skal bli magisk å spille konsert der. En drøm som blir til virkelighet! Skal fortelle mer underveis, i mellomtiden kan du se her: www.frostpyramiden.net

Også har akkurat vært hos frisøren min, Hanne, og fått frisket opp både farge og klipp. Har vel halvert håret, og det var skikkelig luksusfølelse å spasere ut nyklipt fra salong, fønet, fjong og fin! David Bowie luftsynger «ch-ch-ch-anges» i hodet mitt. Gjør meg klar for en spennende høst med plateslipp, konserter og reiser — gleder meg masse, nå kan høsten bare komme!

I tillegg fikk vi supre nyheter at CLASH magazine had omfavnet den nye musikkvideoen vår, The Woods, ved å legge den som hovedsak på forsiden hele helga. Jeg synes videoen har blitt så fin og vakker-skummel. Laget av Carl Critial, Tromsø’s Anton Corbijn. I hovedrollene i videoen har vi to flotte unge talenter, Isak Lyslo og Sofia Bandini Danielsen. Videoen er skutt noen hustrige mai-dager like utenfor Tromsø. Jeg er skumle-skogsdama på slutten, iført den vakre maska laget av den fortreffelige Damselfrau.

Du kan se videoen her: Frost The Woods on Vimeo

Marilyn…





I dag er det 50 år siden vakre Marilyn Monroe ble funnet død, bare 36 år gammel. Hun var uendelig vakker og glamorøs, men var også noe melankolsk og ulykkelig over henne. Særlig filmen The Misfits (1961) er vakker og trist. Om du leser boka The Misfits – the story of a shoot, med vakre Magnum-fotografier tatt under en hard og kronglete innspilling gir innblikk i livet bak kulissene. Uendelig varme omgivelser i Nevada-ørkenen, personlige problemer, aldring – de perfekte Hollywood-fasadene krakkelerer mens kamera går. En bittersøt, men også vakker historie.
Selv superstjerner er folk.

Uansett – Marilyn: for et stilikon og for en ustråling!
Marilyn Monoroe 4 ever.

Syng med den stemmen du har!

Jeg har akkurat hatt en fabelaktig inspirerende uke i København, hvor jeg har deltatt på 5-dagers vokal-workshop på Complete Vocal Institute. Her har rundt 20 sangere fra Norge, Sverige, Danmark, Nederland, USA, England, Polen og Østerrike møttes for å gå igjennom alle detaljer om sang og stemmebruk. Cathrine Sadolin heter den danske grunnleggeren av «systemet» som hun har kalt Complete Vocal Technique. Hun har selvfølgelig ikke funnet opp en ny måte å synge på, men hun har analysert, studert og forsket på sang og stemmebruk, for så å sette det hele sammen i et forståelig system og dermed laget godt verktøy for enhver sanger som ønsker å bli bedre.

For meg har denne metoden vært avgjørende for min vokale utvikling, og jeg har lært å tørre mer og finne ut av alt hva min stemme kan romme. Her er ikke «feil» eller «rett» og ingenting er «stygt» eller «pent». Når man har funnet ut av alle nyanser i sin stemme,  er det opp til en selv å velge hva man vil bruke. Det er utrolig befriende og spennende å utforske hva som finnes av lyder i en persons stemme. Denne uken har jeg hørt timesvis av sang og er følgelig ganske mett og sliten, men med masse ny inspirasjon og mye ny kunnskap.

Metoden fungerer like godt for en klassisk sanger som for en crooner eller en som ønsker større «range» i sin heavy metal-stemme. Å synge er å være i en konstant utvikling og man ønsker hele tiden å jobbe med utfordringer og vanskelige partier eller modus. Det er godt å komme sammen med andre sangere som trenger inspill og påfyll og at man får jobbe i et open-minded miljø hvor man tør prøve og feile.

Når man selv er instrumentet, er det ikke til å unngå at det er svært personlig å uttrykke seg gjennom stemme.  Det kan være tøft å stille seg opp foran mange andre å åpne seg opp og tørre å prøve. Kritikk eller kommentarer om at du gjør feil føles nesten som et personlig angrep, og mange mennesker slutter å synge eller tror de ikke kan synge, på grunn av sleivete kommentarer fra folk som ikke skjønner omfanget av det de sier.

Jeg var rundt 18 år, usikker og med ingen/liten musikalsk erfaring og hadde meldt meg på årets høydepunkt, sommerkurs i jazzimpro, med supre lærere og en entusiastisk gjeng med spilleglad ungdom. En kjent norsk jazzgitarist som underviste der, sa til meg at «du kommer aldri til å bli noen stor sanger». Kanskje var han sur for at eg hadde platekontrakt til tross for liten «live» erfaring, hva vet jeg – men disse ordene har fulgt meg i årevis og denne setningen kunne snike seg inn på meg på en dårlig dag, eller hvis jeg sleit med et parti av en sang. Problemet mitt har vært å tørre å lage «stor lyd», siden jeg begynte å synge på en hviskende og myk måte. Jeg har slitt med å tørre å synge ut og ta plass. På en måte har den setninga gjort at det har gått en faen i meg og jeg har bare blitt enda mer bestemt på at jeg jaggu meg skal bli en bedre sanger, på en annen måte har den vært som en mørk skygge for meg og bare gjort meg mer usikker i perioder. Jeg trist og forbanna over at noen kan si noe sånt til en ung, håpefull student som har lyst å utvikle seg. Man skal være forsiktig med hva man sier…

Jeg er av den oppfatning at alle kan synge og alle bør synge. Det er sunt, deilig, viktig og vakkert! Alle trenger ikke å bli store artister som skal opp på en scene, men man bør kunne ta en trall i blant. Det er trist og slettes ikke uvanlig, å møte folk som ikke synger. De bare driver ikke med det. Det får meg til å lure på – hvorfor ikke? Savner du det ikke? Har noen sagt at du ikke kan synge?

Sang og stemme handler også mye om smak – men hvem bestemmer hva som er riktig eller god sang? Vi har alle forskjellig smak. Det slår meg at sangere innen populærmusikk har vært foregangsfigurer, som har funnet sin egen stil, turt å synge ut høyt og klart, med sin særegne stemme og som har funnet en personlig stil og «sound» – og det er nettopp det vi elsker ved dem. Klassisk sangundervisning har mange «regler» – om avslappet hake, åpen munn, hodeklang og brystklang – men disse begrepene fungerer ikke helt om du vil synge populærmusikk, viser, rock, alternativt. Tror du at Bob Dylan ville fått stjerne i boka av en sanglærer som steber etter det klassiske idealet? Sinead O’Connor? Chris Cornell? Dolly Parton?

Selv opplever jeg at CVT metoden når ut til alle typer sang, og jeg blir ikke forundret om denne metoden gradvis blir integrert også i institusjoner og blir den nye type sangundervisning. Den gjør at sangerne åpner seg opp istedet for å være redd for å gjøre feil.

Det forbauser meg hvor mange av sangerne på kurset som stadig unnskylder seg når de prøver å mestre en ny type lyd, eller forsøker å nå en tone. Unnskyld for hva da?? Mange blir redde for all lyden de lager når de synger i en annen modus enn de pleier – også føler de at de må unnskylde seg. Men, hei – det går ikke an å treffe tonene skikkelig uten å synge ut – det er greit å synge høyt…! Særlig er det jentene og damene som beklager seg, der de står, midt i en vakker sang og «trekker seg» fra tonen og sier «unnskyld» – «Sorry!». Kjære vene, hva er det vi har blitt fortalt oppigjennom oppveksten? «Hysj, vær stille», «du har så skarp stemme», «ikke bråk sånn»…og dette bærer vi med oss videre. Lov meg en ting alle sammen, la oss ikke hysje sånn på våre egne barn, og la oss ikke kritisere en fri og glad barnestemme. Joda, klart man kan bruke «innestemme» når det trengs, men pass på om at du ikke kritiserer selve stemmen. Den skal være med hele livet videre!

Som dere skjønner anbefaler jeg metoden. Har du selv opplevelser fra sangtimer? Har du noen spørsmål eller meninger du vil dele, så skriv gjerne en kommentar. Jeg leker litt med tanken på å undervise i sang selv — en gang — litt lenger frem i tid. Fortsatt mye å lære.

Og til deg, herr flinkis-jazzgitarist, min stemme blir stadig større. Men du er fortsatt bare en liten mann.

Syngende glad dag til dere alle!

A.

Barndomsminner

Ting jeg husker godt fra jeg var liten:

«Suttekluten» – et mykt lite utvaska teppe, hvit av farve, med sømmer på kryss og tvers, som jeg holdt og strøk på mens jeg suttet på fingeren. En viktig ting å holde fast i….

En apekatt jeg fikk i «Syden» som hadde borrelås på armer og ben, og som var så lang at den kunne henge på ryggen min. Så nært jeg kunne komme å ha min egen Julius…

«Den hvite stenen» som jeg listet meg over til naboens hus og knabbet. Den var perfekt og hvit, rund og glatt – og selvfølgelig sterkt inspirert av tv-serien av samme navn.

En «spektralstein», som jeg ikke husker hvor jeg fikk fra, men som var som en prisme med alle regnbuens farver i. Denne oppbevarte jeg i en liten trekiste og det var en av mine største skatter…

En gul «Snoopy» college genser. Herrestørrelse og altfor stor for meg. Min favoritt!!

Jeg ønsket meg veldig en rød singlet med en knall gul stripe på tvers over brystet. Hadde sett noen ha en sånn og drømte lenge om å finne en maken. Det gjorde jeg aldri…

Å ligge i baugen på Farfars snekke og kikke opp i himmelen mens båten putret og de voksne skravlet…

Har du noen gode minner du husker du godt fra din barndom?

Kvinne i tiden?

I morgen skal jeg snakke på en kvinnekonferanse i Tromsø,  «Kvinner i tiden». Det er veldig hyggelig å bli spurt om det! Wow! De andre foredragsholderne er veldig dyktige og spennende personligheter. Heldigvis er jeg først ut, slik at jeg bare kan kose meg med å være tilskuer og deltager resten av konferansen! Selveste Wenche Myhre skal snakke, en heltinne fra min barndom (jeg fikk til og med være med på en konsert hun holdt i Tromsø når jeg var barn, jeg husker godt det glossy’e progamheftet med staselige bilder av Wenche i kostymer og paljetter). Kule, komiker Henriette Steensrup kommer, det samme gjør Karin Feevåg Larsen og Morten Teien. Les mer her: Kvinner i tiden, Tromsø 1. juni 2012.

Dette oppdraget har gjort at jeg har brukt mye tid den siste tiden til å tenke nøye over hvem jeg er og hva jeg driver med. Hvorfor holder jeg på med alle prosjektene mine, hva driver meg? Jeg har mange tunge dager og perioder der jeg tviler voldsomt over poenget med det jeg gjør, er det verdt noe? Er det noen som bryr seg? Hvordan skal jeg klare å leve av dette? Ganske vanlig tankerekke for oss som driver kunstnerisk og freelance, med liten forutsigbarhet. I kulturbransjen er det også mye gratis-jobbing og mye som er «god PR». Men god PR betaler ikke verken telefonregninga eller husleia.

Uansett, det nytter ikke sette seg ned å sippe over det, man må bare bli bedre, finne løsninger, knytte kontakter og sette ting i sving. Dette skal jeg forsøke å si noe om. Jeg har også lyst å prate om det å bli mamma og hvordan det er å være artist/kunstner/freelance med lite barn.

Jeg har oppdaget at jeg driver mye med selvmotivering og positiv tenking for å få alt til. Jeg må balansere mellom full action og godt med hvile. Jeg skal gi og gi, men må huske på å ta vare på meg selv — og så kan jeg høste i form av gode opplevelser delt med folk og publikum, kick av å være på scenen eller av å ha fullført et kult prosjekt.

Det er herlig å møte andre og høre deres historier, få påfyll og input – jada, mange ganger «vet man mye av det fra før», men det er jammen deilig å bli påmint litt,  få nye innfallsvinkler og av det – bli inspirert.

Jeg er spent og jeg gleder meg masse! Kanskje vi sees?

Go girls, go!

Aggie