I byen vår

Visste du at, i byen vår, samles en gjeng mennesker, tidlig om morgenen før de skal på jobb, i møterommet på Rådhuset og synger og ber for byen vår? De synger og ber for at du og jeg skal få gode dager, at bussene ikke skal kræsje, at politikerne skal styre så godt som mulig og at byen vår skal være god å bo i for alle.

Foto: Mari Hildung

Foto: Mari Hildung

Visste du at, i byen vår, bor det nonner i kloster, som snakker minst mulig, og at de heller ringer med en bjelle når de vil gi hverandre en beskjed? De dyrker stillheten og de ber og mediterer. De lever bak gitter og man kan ikke komme inn og de kan heller ikke komme ut, men om du besøker de, med gitter mellom deg og dem, kan dere drikke te og snakker om livet. Da får du møte de hyggeligste, blideste damer, som med boblende latter og stor livsglede konverserer og forteller.

Foto: Mari Hildung

Foto: Mari Hildung

Visste du at, i byen vår, finnes oransjekledde munker som ber og chanter i et stort hvitt hus ute på landet, omringet av snøkledde fjell og frossen jord? Eller at Thai-restauranten i byen er velsignet av disse munkene? Visste du at Thailenderne lager feiring for munkene, med mat, fest og gaver, og at populære gaver er tran-kapsler, slik at munkene skal holde seg friske og få i seg nok D-vitamin gjennom den nordnorske vinteren?

Foto: Mari Hildung

Foto: Mari Hildung

Visste du at, i byen vår, så deler de Russisk Ortodokse sitt hellige rom med Katolikkene? At Muslimene feirer Eid i en svett og nedslitte idrettshall, uten særlig romantisk belysning? Eller at Bahai’ene møtes i Ardna, Univeristetets samiske kulturhus. Visste du i det hele tatt om Arnda? Visste du om det hippe bandet som spiller til gudstjenesten i Jesuskirka, ja, har du i det hele tatt lagt merke til Jesuskirka når du skulle på trening i Fløyahallen?

Foto: Mari Hildung

Foto: Mari Hildung

Foto: Mari Hildung

Foto: Mari Hildung

Alt dette og mere til rommer byen vår. Tromsø bærer preg av å være et samlingspunkt for mange forskjellige mennesker. Noen kommer fra andre land, noen kommer fra distriktet, noen er Tromsøværinger i generasjoner. Noen kommer for å jobbe, noen har kommet tilbake etter å ha vært ute i verden, noen kommer som turister, noen blir forelska, noen skal studere og kommer seg aldri herifra, noen vet ikke lenger hvordan de havna her og mange har bare alltid vært her. Men alle er de mennesker, som har sine tanker, sine utfordringer, sine hverdager og sitt forhold til tro.

I over tre år har jeg vært så heldig å være med på en spennende reise i byen vår. Sammen med fotograf Mari Hildung og historiker Marianne Olsen har jeg fått lov å, bokstavlig talt, «tre inn i det aller helligste» og besøkt forskjellige religiøse samfunn her i Tromsø. Vi har blitt tatt hjertelig i mot og fått lov til å delta i feiringer og seremonier. Vi har dokumentert, spurt og observert. Jeg har fått være «lydflue» på veggen og tatt opp timesvis med lydmateriale fra disse flotte stundene. Vi har møtt herlige, positive og gode mennesker som har invitert på mat, kaker, latter, glede – og refleksjoner om det å tro og de har latt oss få litt mer forståelse av hvordan de praktiserer sin tro.

Kunstner og mekanikk-magiker, Lawrence Malstaf, har tolket og laget installasjoner som reflekterer rundt det dokumenterte materialet. Direktør Astri Fremmelid og hennes team har hatt en klar visjon om å gjøre et spennende og anderledes museumsprosjekt. Med stor respekt og med et filosofisk blikk, åpner snart utstillinga. Jeg er stolt av å være med med mine lyder og musikk!

Mine komposisjoner er laget fra utdrag av de samlete lydopptakene, som siden er bearbeidet elektronisk og er transformert til å bli musikalske lyder. I komposisjonen Unison står de forskjellige religionene side om side – gjør en musikalsk reise og samles tilslutt i en felles harmoni.

Jeg håper du tar deg tid en dag det passer, å vandre inn på Perspektivet Museum, opp i andre etasjen, med åpent sinn og åpent blikk — og la deg forundre og begeistre over hva som finnes av mennesker, tro og felleskap, her, i denne flotte byen vår.

Åpningen av HOMO RELIGIOSUS på PERSPEKTIVET MUSEUM er ved Kulturminister Thorild Widwey, lørdag 8. november kl 14.00. Jeg spiller live fra «Unison» (vokal/elektronikk), med tekst av Jon Fosse. Utstillingen blir stående fast over en lengre periode og har gratis inngang. 

Foto: Mari Hildung

Foto: Mari Hildung

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Reklamer

Tempelhof Freiheit

TEMPELHOF FREIHEIT

Å ankomme den nedlagte flyplassen Tempelhof, midt i tjukkeste Berlin-byen, føles som å vandre inn i et filmsett. Åpne, store flater. En bred asfaltert vei med påmalte piler som peker inn i evigheten.

Lyden her er fullstendig anderledes enn fra byens gater jeg nettopp kom fra. Stillheten dominerer og bare en svak dur av byens murmel ligger som et fjernt bakteppe. Plassen er så åpen, at prat, latter og fuglekvitter fra reservatet mellom flystripene, liksom slukes og tones ned. Her er ingen steder for lyden å reflektere, her forblir lydbildet rolig.

P1130162

Unger leker, løper og freser avgårde på sparkesykler eller kaster ball. De jubler og koser seg – frihetsfølelsen er stor! De voksne jogger, sykler, noen til og med kiter med skateboard. Familier og vennegjenger har inntatt BBQ-området. Tyrkiske familier har rigget seg til med stoler, bord, grill og mat for en uke.

Hvorfor føles dette stedet bare så kult, så riktig?

P1130119

Vel, først og fremst, Tempelhof er ingen vanlig park. Den er ikke «komponert», skulpturert og planalgt som en tradisjonell park. Her er ingen symmetriske blomsterrekker, ingen fontener, ingen benker – det er hva det er. Er en tidligere flyplass som nå er stengt og som har blitt tilgjengelig som friområde for byens befolkning og alle andre som trenger et grønt pusterom. Det eneste inngrepet man har gjort så langt er å lage en vei rundt hele området, som en oval asfaltert ramme, og som brukes som løpe- og sykkelbane.

Jeg tror at mye av sjarmen ved dette steder er at det nettopp ikke er gjort store endringer. Flyplassen ble stengt i 2008 og ble åpnet for byens folk to år senere, men man begynte i god til å diskutere og planlegge hvordan man kan best skulle utnytte dette plutselige ledige, enorme arealet, svært sentralt i byen. Man kunne lett vært fristet til å begynne store byggeprosjekter med flere år med planlegging, graving og bygging. Delt opp arealet til boligomårdet, næringspark eller sette i gang med tradisjonell park-tilrettelegging, men i stedet har man valgt å la prosessen gå gradvis og ikke minst – la befolkningen komme med innspill til hva stedet skal bli og være med på å utforme det sammen.

Allerede i 1994 ble det lagt føringer fra Departementet for byutvikling og miljøvern at man skulle ta sterkt hensyn til behovene til de tett befolkete nærliggende områdene (Friedrichshain-Kreuzberg, Neukölln og Tempelhof-Schöneberg). Året etter ble det arrangert en workshop med internasjonale eksperter av arkitekter og byplanleggere, som konkluderte med at de store, dominerende flyplass-byggene som oste av makt og autoritet, måtte brytes opp. Det var også enighet om prosjektet ville være tjent med en mest mulig åpen utviklingsprosess og dette har blant annet blitt ivaretatt ved innspillsrunder via nettet, med stor respons og mange gode forslag fra befolkningen.

Ønske om å ha tilgang til en stor park og grøntområde, med rom for sports-, fritidsaktiviteter og læring for barn, er eksempler på ønsker som toppet forslagslista.

P1130129

Parken er ikke ferdig, men blir gradivs til. Så langt er det altså et fuglereservat i midten av området, det er laget egne inngjerdte områder for hundelufting, landskapskunst, friområde til dyrking av planter og grønnsaker, barneområde med bygging av «shantytown», egne BBQ/grill-områder, et serveringssted (så man kan få seg sin øl), i tillegg til de nevnte løpe- og sykkelbaner rundt hele området. Stedet godt organisert med toaletter og søppelkasser med kildesortering, og er åpent fra soloppgang til solnedgang. De gamle terminalbygningene er mulig å leie til større events, konferanser eller messer. Store kreative arrangement som Berlin Art Fair og musikkfestivalen Berlinfestival, arrangeres her.

P1130131

P1130134

P1130126

Jeg liker tanken ved å la stedet «gå seg til» gradvis og at brukerne får prege området. Det er noe med å gi tid til å observere behov og bruksmønstre før man bygger og asfalterer. Se hvor stiene blir til naturlig, så følge de. Bevare friheten til langt inn i solnedgangen…

P1130146

Les mer om Tempelhof her:
Tempelhof Freiheits offisielle hjemmeside
Wikipedia

Do you dare to dream?

Mange spør meg hva som driver meg og hvorfor jeg gjør alle mine prosjekter. Det er ikke så enkelt å svare på det, men jeg har en (tilsynelatende) uendelig trang til å hele tida pushe meg selv, tvinge meg til å tørre noe nytt, være på vei videre, gå ut av komfortsonen. Jeg tror bare jeg er en veldig rastløs person, som ikke klarer å sette meg ned og si at «dett var dett, fornøyd med det». Uansett, denne lille videosnutten kunne jeg kjenne meg godt igjen i — når man pusher seg selv, blir man lykkelig og fornlyd når man har gjennomført det målet man satte seg. Om du ser den og ikke kjenner deg igjen i den, så kan du jo kanskje la deg inspirere?

Deilig pop-magi!

Det er med stor glede at jeg det siste året har funnet stadig mer musikk jeg elsker, etter en lengre periode med tørke. Det kan virke som det er en fraksjon med musikere på gang, som tør å lage pop med spennende produksjon, minimal bruk av auto-tune og overkomprimerte mikser – med sans for det estetiske, det vakre, det visuelle – som skaper en musikalsk drømmeverden med mørke undertoner.

Artig å lese denne artikkelen av Helienne Lindvall i The Guardian, om melankolien i skandinavisk popmusikk: There’s more music like The Bridge theme lurking in the Norwegian woods

Her er min liste over spennende artister som befinner seg innenfor, etter min smak, den «rette» pop-estetikken, som jeg bare digger, digger, digger. Sjekk de ut – fyll opp lyttebiblioteket ditt med herlig musikk — husk å betale for musikken (!)

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

WHEN THE SAINTS GO MACHINE (Danmark)
NIKI AND THE DOVE (Sverige)
IAMAMIWHOAMI (Sverige)
FEVER RAY (Sverige)
HIGASAKITE (Norge)
SANDRA KOLSTAD (Norge)
M83 (Frankrike)
BAT FOR LASHES (Storbritannia)
OH LAND (Danmark)

…også håper jeg dere har sjekket ut den nye Frost musikkvideoen til «Something New»?

Her er linken: Frost – Something New – directed by Carl Critical

Du har sikker også noen favoritter? Kommentér gjerne!

God fredag fra meg!

Aggie
x

Marilyn…





I dag er det 50 år siden vakre Marilyn Monroe ble funnet død, bare 36 år gammel. Hun var uendelig vakker og glamorøs, men var også noe melankolsk og ulykkelig over henne. Særlig filmen The Misfits (1961) er vakker og trist. Om du leser boka The Misfits – the story of a shoot, med vakre Magnum-fotografier tatt under en hard og kronglete innspilling gir innblikk i livet bak kulissene. Uendelig varme omgivelser i Nevada-ørkenen, personlige problemer, aldring – de perfekte Hollywood-fasadene krakkelerer mens kamera går. En bittersøt, men også vakker historie.
Selv superstjerner er folk.

Uansett – Marilyn: for et stilikon og for en ustråling!
Marilyn Monoroe 4 ever.

Syng med den stemmen du har!

Jeg har akkurat hatt en fabelaktig inspirerende uke i København, hvor jeg har deltatt på 5-dagers vokal-workshop på Complete Vocal Institute. Her har rundt 20 sangere fra Norge, Sverige, Danmark, Nederland, USA, England, Polen og Østerrike møttes for å gå igjennom alle detaljer om sang og stemmebruk. Cathrine Sadolin heter den danske grunnleggeren av «systemet» som hun har kalt Complete Vocal Technique. Hun har selvfølgelig ikke funnet opp en ny måte å synge på, men hun har analysert, studert og forsket på sang og stemmebruk, for så å sette det hele sammen i et forståelig system og dermed laget godt verktøy for enhver sanger som ønsker å bli bedre.

For meg har denne metoden vært avgjørende for min vokale utvikling, og jeg har lært å tørre mer og finne ut av alt hva min stemme kan romme. Her er ikke «feil» eller «rett» og ingenting er «stygt» eller «pent». Når man har funnet ut av alle nyanser i sin stemme,  er det opp til en selv å velge hva man vil bruke. Det er utrolig befriende og spennende å utforske hva som finnes av lyder i en persons stemme. Denne uken har jeg hørt timesvis av sang og er følgelig ganske mett og sliten, men med masse ny inspirasjon og mye ny kunnskap.

Metoden fungerer like godt for en klassisk sanger som for en crooner eller en som ønsker større «range» i sin heavy metal-stemme. Å synge er å være i en konstant utvikling og man ønsker hele tiden å jobbe med utfordringer og vanskelige partier eller modus. Det er godt å komme sammen med andre sangere som trenger inspill og påfyll og at man får jobbe i et open-minded miljø hvor man tør prøve og feile.

Når man selv er instrumentet, er det ikke til å unngå at det er svært personlig å uttrykke seg gjennom stemme.  Det kan være tøft å stille seg opp foran mange andre å åpne seg opp og tørre å prøve. Kritikk eller kommentarer om at du gjør feil føles nesten som et personlig angrep, og mange mennesker slutter å synge eller tror de ikke kan synge, på grunn av sleivete kommentarer fra folk som ikke skjønner omfanget av det de sier.

Jeg var rundt 18 år, usikker og med ingen/liten musikalsk erfaring og hadde meldt meg på årets høydepunkt, sommerkurs i jazzimpro, med supre lærere og en entusiastisk gjeng med spilleglad ungdom. En kjent norsk jazzgitarist som underviste der, sa til meg at «du kommer aldri til å bli noen stor sanger». Kanskje var han sur for at eg hadde platekontrakt til tross for liten «live» erfaring, hva vet jeg – men disse ordene har fulgt meg i årevis og denne setningen kunne snike seg inn på meg på en dårlig dag, eller hvis jeg sleit med et parti av en sang. Problemet mitt har vært å tørre å lage «stor lyd», siden jeg begynte å synge på en hviskende og myk måte. Jeg har slitt med å tørre å synge ut og ta plass. På en måte har den setninga gjort at det har gått en faen i meg og jeg har bare blitt enda mer bestemt på at jeg jaggu meg skal bli en bedre sanger, på en annen måte har den vært som en mørk skygge for meg og bare gjort meg mer usikker i perioder. Jeg trist og forbanna over at noen kan si noe sånt til en ung, håpefull student som har lyst å utvikle seg. Man skal være forsiktig med hva man sier…

Jeg er av den oppfatning at alle kan synge og alle bør synge. Det er sunt, deilig, viktig og vakkert! Alle trenger ikke å bli store artister som skal opp på en scene, men man bør kunne ta en trall i blant. Det er trist og slettes ikke uvanlig, å møte folk som ikke synger. De bare driver ikke med det. Det får meg til å lure på – hvorfor ikke? Savner du det ikke? Har noen sagt at du ikke kan synge?

Sang og stemme handler også mye om smak – men hvem bestemmer hva som er riktig eller god sang? Vi har alle forskjellig smak. Det slår meg at sangere innen populærmusikk har vært foregangsfigurer, som har funnet sin egen stil, turt å synge ut høyt og klart, med sin særegne stemme og som har funnet en personlig stil og «sound» – og det er nettopp det vi elsker ved dem. Klassisk sangundervisning har mange «regler» – om avslappet hake, åpen munn, hodeklang og brystklang – men disse begrepene fungerer ikke helt om du vil synge populærmusikk, viser, rock, alternativt. Tror du at Bob Dylan ville fått stjerne i boka av en sanglærer som steber etter det klassiske idealet? Sinead O’Connor? Chris Cornell? Dolly Parton?

Selv opplever jeg at CVT metoden når ut til alle typer sang, og jeg blir ikke forundret om denne metoden gradvis blir integrert også i institusjoner og blir den nye type sangundervisning. Den gjør at sangerne åpner seg opp istedet for å være redd for å gjøre feil.

Det forbauser meg hvor mange av sangerne på kurset som stadig unnskylder seg når de prøver å mestre en ny type lyd, eller forsøker å nå en tone. Unnskyld for hva da?? Mange blir redde for all lyden de lager når de synger i en annen modus enn de pleier – også føler de at de må unnskylde seg. Men, hei – det går ikke an å treffe tonene skikkelig uten å synge ut – det er greit å synge høyt…! Særlig er det jentene og damene som beklager seg, der de står, midt i en vakker sang og «trekker seg» fra tonen og sier «unnskyld» – «Sorry!». Kjære vene, hva er det vi har blitt fortalt oppigjennom oppveksten? «Hysj, vær stille», «du har så skarp stemme», «ikke bråk sånn»…og dette bærer vi med oss videre. Lov meg en ting alle sammen, la oss ikke hysje sånn på våre egne barn, og la oss ikke kritisere en fri og glad barnestemme. Joda, klart man kan bruke «innestemme» når det trengs, men pass på om at du ikke kritiserer selve stemmen. Den skal være med hele livet videre!

Som dere skjønner anbefaler jeg metoden. Har du selv opplevelser fra sangtimer? Har du noen spørsmål eller meninger du vil dele, så skriv gjerne en kommentar. Jeg leker litt med tanken på å undervise i sang selv — en gang — litt lenger frem i tid. Fortsatt mye å lære.

Og til deg, herr flinkis-jazzgitarist, min stemme blir stadig større. Men du er fortsatt bare en liten mann.

Syngende glad dag til dere alle!

A.

Tips til en søndag i London

Beste ruta for vintage, 2nd-hand, sjarmerende markeder og god mat!

Jeg elsker London og har vært her en del de siste årene — og vil bare være her mere! Her er en fin «runde» jeg anbefaler å ta på en søndag – om du er glad i markeder, østkantsjarme og god mat. Det regner jeg med at du er!

Brick Lane er supert på en søndag. Området er også kjent som «Banglatown» for her finner du plenty av currysteder og et stort Bangladesh community. Dog, stadig flere hipstere har flyttet inn for å lage kule butikker, små gallerier og avslappa utesteder, så området har endret seg en del og sånn skal det jo være i en pulserende storby. Gata er fortsatt sjarmerende og er rett og slett en «eklektisk blanding» av folk, mat, klær, humor og historie.

Men, før du ankommer mursteinsgata, så er mitt tips er å begynne fra «baksiden», så kom deg med tube’n til Liverpool Street Station (rød linje, central line). Gå over veien og østover (altså hold mot venstre) og etter to (eller tre) gater tar du ned til høyre. Da er du på vei til Old Spitafield’s Marked – som er et av Londons virkelig gamle markedsområder, det har faktisk eksistert marked her siden 1638!


Markedet idag er et flott sted å lete etter up-and-coming London-designeres godsaker: vesker, smykker, kunst til veggen, klær og mye annet. På en måte synes jeg dette markedet har ting som kan falle i smak hos de «over 30», med noe dyrere utvalg, men også i desto bedre kvalitet. Likevel, ikke noe kjedelig sted for «ungdommen» heller, med søte kjoler, morsomme vesker og accessoirer til en rimelig penge.

Det er kjekt at markedet er under tak, for det er ikke uvanlig med regn og vind i London. Det er en rolig og god atmosfære og det er ganske rent og «ordentlig» her. Det er også butikker og cafeer i tilknytning til markedshallen, så her kan du få deg en rimelig (og sunn!) matbit sittende. Jeg anefaler kjempegod falafel med friskt tilbehør fra denne sjappa her, Pilpel. Nammis! Også er det hyggelig å dele bord med andre og kanskje slå av en liten prat.

Husk bare å ikke bruk opp alle pengene og energien her, og spar gjerne litt plass i magen,  for turen går jo videre til Brick Lane!

Ut av markedet og ned Hanbury Street (bare å følge strømmen). Her går du forbi sjarmerende Poppies Fish & Chips, hvor du får fisken servert som den skal, nemlig i avispapir og med eddik på. Her ligger Absolute Vintage vis-avis, en svær 2nd hand butikk med altfor mye utvalg. Stopper du her er sjansen for at du ikke kommer deg gjennom Brick Lane i løpet av dagen stor, men sånn er det i en stor by med mange muligheter. Hehe.

Videre ned og på venstre hånd kommer en åpen plass, her finner du Sunday Up Marked, som også er verdt et besøk. (Nå er du forresten like ved Hanbury street 29, hvor et av de grufulle Jack the Ripper mordene fant sted, liket av den unge kvinnen Annie Chapman ble funnet her 8. september 1888. I dag er bygningen delvis dekket av Truman Bryggeriet. Det ryktes selvfølgelig om at Annies spøkelse går igjen her…. Du kan lese mer om The Whitechapel Murders, om du liker grøss og gru – og London historie!).

Mens du saumfarer hipster-mekka med norske oljepenger og god kurs er sjansen for kupp store. Man blir jo sliten av alt dette, så hva med å ta en deilig kaffe på den beste platesjappa in town, nemlig Rough Trade? Jammen er det deilig å ikke lete etter musikk på internett – og det er godt å få anbefalinger fra folk som elsker musikk. Her finner du også bøker og filmer til inspirasjon. Håper du har husket å pakke kofferten halvfull på vei til London?

Videre ned Brick Lane passerer du igjen street-food boder, utendørs-frisør for en trendy klipp og masse, masse folk. Følg med på grafitti og street-art, for her kan du plutselig se en Banksy eller Ben Enine. La deg sjarmere av dagens entertainere, forrige helg var det en «human jukeboks» – behov for penger kombinert med kreativitet er alltid oppfriskende, og typisk Londoner’s.

Smoothies, crêpes, kokosnøtter, kaker, marengs, what have you not, spis deg bare nedover, men spis deg ferdig før du går inn i en klesbutikk og de finnes det plenty av. Rokit er jo faktisk en kjedebutikk-2nd hand å regne, men en sikker vinner. Er du på jakt etter noe unikt, noe skikkelig vintage eller til og med antikke klær, må du ta en avstikker til venstre i 14 Bacon Street  til The Vintage Emporium og Coffe House. Ikke billig, men fantastisk. Apropos avstikkere, det ligger en gigasvær «Beyond Retro», litt «supermarked» for min smak, men om du har energi og penger igjen, så ligger denne et stykke ned Chesire Street på høyre hånd fra Brick Lane litt lenger ned.  I Brick Lane har du This shop rocks med vakre kjoler og tilslutt Hunky Dory, en nydelig retrobutikk, med håndplukket og godt utvalg, veldig Mad Men’ish, også har de mye elegant for menn!

Så kommer du til Bethenal Green road hvor du kan ta bussen mot sentrum. Siden du sikkert er dødssliten og endelig har skjønt at det ikke er mulig å rekke over alt på én dag, så er det også alle muligheter for å ta seg en drink på en av barene i nærheten og planlegge neste besøk hit…

Barndomsminner

Ting jeg husker godt fra jeg var liten:

«Suttekluten» – et mykt lite utvaska teppe, hvit av farve, med sømmer på kryss og tvers, som jeg holdt og strøk på mens jeg suttet på fingeren. En viktig ting å holde fast i….

En apekatt jeg fikk i «Syden» som hadde borrelås på armer og ben, og som var så lang at den kunne henge på ryggen min. Så nært jeg kunne komme å ha min egen Julius…

«Den hvite stenen» som jeg listet meg over til naboens hus og knabbet. Den var perfekt og hvit, rund og glatt – og selvfølgelig sterkt inspirert av tv-serien av samme navn.

En «spektralstein», som jeg ikke husker hvor jeg fikk fra, men som var som en prisme med alle regnbuens farver i. Denne oppbevarte jeg i en liten trekiste og det var en av mine største skatter…

En gul «Snoopy» college genser. Herrestørrelse og altfor stor for meg. Min favoritt!!

Jeg ønsket meg veldig en rød singlet med en knall gul stripe på tvers over brystet. Hadde sett noen ha en sånn og drømte lenge om å finne en maken. Det gjorde jeg aldri…

Å ligge i baugen på Farfars snekke og kikke opp i himmelen mens båten putret og de voksne skravlet…

Har du noen gode minner du husker du godt fra din barndom?

Kvinne i tiden?

I morgen skal jeg snakke på en kvinnekonferanse i Tromsø,  «Kvinner i tiden». Det er veldig hyggelig å bli spurt om det! Wow! De andre foredragsholderne er veldig dyktige og spennende personligheter. Heldigvis er jeg først ut, slik at jeg bare kan kose meg med å være tilskuer og deltager resten av konferansen! Selveste Wenche Myhre skal snakke, en heltinne fra min barndom (jeg fikk til og med være med på en konsert hun holdt i Tromsø når jeg var barn, jeg husker godt det glossy’e progamheftet med staselige bilder av Wenche i kostymer og paljetter). Kule, komiker Henriette Steensrup kommer, det samme gjør Karin Feevåg Larsen og Morten Teien. Les mer her: Kvinner i tiden, Tromsø 1. juni 2012.

Dette oppdraget har gjort at jeg har brukt mye tid den siste tiden til å tenke nøye over hvem jeg er og hva jeg driver med. Hvorfor holder jeg på med alle prosjektene mine, hva driver meg? Jeg har mange tunge dager og perioder der jeg tviler voldsomt over poenget med det jeg gjør, er det verdt noe? Er det noen som bryr seg? Hvordan skal jeg klare å leve av dette? Ganske vanlig tankerekke for oss som driver kunstnerisk og freelance, med liten forutsigbarhet. I kulturbransjen er det også mye gratis-jobbing og mye som er «god PR». Men god PR betaler ikke verken telefonregninga eller husleia.

Uansett, det nytter ikke sette seg ned å sippe over det, man må bare bli bedre, finne løsninger, knytte kontakter og sette ting i sving. Dette skal jeg forsøke å si noe om. Jeg har også lyst å prate om det å bli mamma og hvordan det er å være artist/kunstner/freelance med lite barn.

Jeg har oppdaget at jeg driver mye med selvmotivering og positiv tenking for å få alt til. Jeg må balansere mellom full action og godt med hvile. Jeg skal gi og gi, men må huske på å ta vare på meg selv — og så kan jeg høste i form av gode opplevelser delt med folk og publikum, kick av å være på scenen eller av å ha fullført et kult prosjekt.

Det er herlig å møte andre og høre deres historier, få påfyll og input – jada, mange ganger «vet man mye av det fra før», men det er jammen deilig å bli påmint litt,  få nye innfallsvinkler og av det – bli inspirert.

Jeg er spent og jeg gleder meg masse! Kanskje vi sees?

Go girls, go!

Aggie

Fiinloppis!

I disse dager driver jeg med å sortere klær, stryke, brette, vurdere – hva kan selges og hva vil jeg ha, for på lørdag arrangerer vi Fiinloppis her i Tromsø. Vi er en liten gjeng med 2nd-hand/markeds-shoppere som rydder i skapene og finner frem våre fiiineste lopper og har et pop-up marked.

Det er noe eget med å gå på marked og jakte rundt etter Det Gode Kuppet. Først scanne lokalet og prioritere hvilken bod som ser mest interessant ut, deretter bla gjennom stativene på jakt etter det vakre stoffet, for deretter å lirke plagget ut og håpe på at snitt og størrelse passer nettopp deg. Du vet at det gjelder å finne fram til skatten først og du vet at det bare er en av hver. Når du har funnet ditt plagg, så må det prøves, for den kommer i den størrelsen den er, passer den ikke vurderer du om den kan syes inn eller endres litt på — alt mens du forsøker å skjule entusiasmen for ditt unike funn, for du vet at du skal forhandle om pris om ikke lenge.

Kommer du tidlig er det størst sjanse for å finne de beste, men da er gjerne prisene på topp. Har du is i magen og kommer på slutten av dagen, er det gjerne slitne selgere, halverte priser og tilslutt posesalg. Slik er markeds-gamet, og det er det som er moro.

Nå på lørdag er det igjen tid for Fiinloppis med impro, som arrangeres et par ganger i året. Jeg var initiativtager til Tromsøs første Fiinloppis for et år siden. Konseptet ble spleiset sammen med Hege Pålsruds loppisimpro og var endel av Vårscenefest 2011. Nå er vi blitt en gjeng som gjør dette noen ganger i året.

Fiinloppisen samler et knippe av byens markeds-entusiaster, som gjerne har reist rundt om i verden og samlet ting og klær fra markeder, 2nd hand butikker eller designbutikker. Nå har de tatt seg en skikkelig opprydding i skapene sine, for de som elsker 2nd hand og vintage er jo noen samlere, så tilslutt blir det for fullt. Da må det ryddes og med hard hånd. Tanken bak Fiinloppis var at man skulle klare å sortere ut med enda hardere hånd enn til vanlig, fordi det er lettere å kvitte seg med den vakre, vakre kjolen som er litt for kort, når man kan selge den videre til en hyggelig pris og man vet at den får et liv videre hos noen som virkelig vil ha den og bruke den med kjærlighet.

Midt i det hele blir markedet besøkt av kunstere og artister fra Radart og Vårscenefesten, som finner på sprell. Her kan alt skje. Handelen stopper for en stund og vi får en liten kunsterisk opplevelse – slik er Tromsø. Full av skatter, full av flinke kunstere, full av ildjsjeler som lager liv og røre.

Om du er i Tromsø håper jeg du blir med og deler opplevelelsen med oss, du også. Om du er langt unna, blir du kanskje inspirert til å sette igang noe lignende selv?

Tommelen opp for godt gjenbruk!

A

x

 

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.