3 herlige barnebøker voksne også liker

Bøker som er som kraftfór for fantasi og kreative tanker, med illustrasjoner som er deilig for øyet. Les videre

Advertisements

Høsten er i gang!

Etter å ha vært nesten 3 måneder på reise, er det deilig å være tilbake i Tromsø. Sommeren har vært flott og jeg er superklar for en aktiv høst. Allerede denne uke starter vi opp med nye sangopptak til NRK Kråkeklubben, så Chister og barna skal syng nye, fengende låter. Denne gang har jeg jobbet sammen med forfatter Endre Lund-Eriksen om tekstene til sangene.

Se Kråkeklubben på NRK’s nettsider her.
christer og kraka

Neste uke skal jeg delta på Redd Barnas seminar om barns plass i politikken. Jeg ble spurt om å være med på dette, på bakgrunn av kronikken jeg skrev om barn som barn som hentes om natten. Jeg er spent på oppgaven, som er å lede en samtale mellom Ali Esbati og Njål Høstmælingen. Seminaret er på Litteraturhuset, tirsdag 27. august.
Du kan lese mer om Redd Barnas seminar her.

I forbindelse med Stortingsmeldingen «Barn på flukt», valgte Redd Barna å lage sin egen veldig viktige store, alvorlige melding – i motsetning til Stortinget har Redd Barna valgt å faktisk snakke med barn som har vært på flukt, da de jo sitter inne med spesiell kunnskap om hvordan dette oppleves for barn. Jeg sprer den her, for jeg håper så mange som mulig leser den!

«En alvorlig stor melding»
en alvorlig stor melding

Flott at Redd Barna tar tak i tematikken under valgkampen. Jeg synes også det var bra timing at NRK viste Margreth Olins sterke dokumentar «De andre» – hvor hun snakker med ungdommene som sitter i mottak, og hvordan dere hverdag er. Ting ble ikke helt som de hadde tenkt, når de flyktet fra vanskelige forhold for å komme i trygghet i Norge. Det kan være tungt å se slike dokumentarer, men jeg anbefaler alle til å gjøre det!
Du kan se den en periode på NRK sine nettsider.

de andre

Jeg ønsker alle en god og engasjert høst!

Aggie

x

Tempelhof Freiheit

TEMPELHOF FREIHEIT

Å ankomme den nedlagte flyplassen Tempelhof, midt i tjukkeste Berlin-byen, føles som å vandre inn i et filmsett. Åpne, store flater. En bred asfaltert vei med påmalte piler som peker inn i evigheten.

Lyden her er fullstendig anderledes enn fra byens gater jeg nettopp kom fra. Stillheten dominerer og bare en svak dur av byens murmel ligger som et fjernt bakteppe. Plassen er så åpen, at prat, latter og fuglekvitter fra reservatet mellom flystripene, liksom slukes og tones ned. Her er ingen steder for lyden å reflektere, her forblir lydbildet rolig.

P1130162

Unger leker, løper og freser avgårde på sparkesykler eller kaster ball. De jubler og koser seg – frihetsfølelsen er stor! De voksne jogger, sykler, noen til og med kiter med skateboard. Familier og vennegjenger har inntatt BBQ-området. Tyrkiske familier har rigget seg til med stoler, bord, grill og mat for en uke.

Hvorfor føles dette stedet bare så kult, så riktig?

P1130119

Vel, først og fremst, Tempelhof er ingen vanlig park. Den er ikke «komponert», skulpturert og planalgt som en tradisjonell park. Her er ingen symmetriske blomsterrekker, ingen fontener, ingen benker – det er hva det er. Er en tidligere flyplass som nå er stengt og som har blitt tilgjengelig som friområde for byens befolkning og alle andre som trenger et grønt pusterom. Det eneste inngrepet man har gjort så langt er å lage en vei rundt hele området, som en oval asfaltert ramme, og som brukes som løpe- og sykkelbane.

Jeg tror at mye av sjarmen ved dette steder er at det nettopp ikke er gjort store endringer. Flyplassen ble stengt i 2008 og ble åpnet for byens folk to år senere, men man begynte i god til å diskutere og planlegge hvordan man kan best skulle utnytte dette plutselige ledige, enorme arealet, svært sentralt i byen. Man kunne lett vært fristet til å begynne store byggeprosjekter med flere år med planlegging, graving og bygging. Delt opp arealet til boligomårdet, næringspark eller sette i gang med tradisjonell park-tilrettelegging, men i stedet har man valgt å la prosessen gå gradvis og ikke minst – la befolkningen komme med innspill til hva stedet skal bli og være med på å utforme det sammen.

Allerede i 1994 ble det lagt føringer fra Departementet for byutvikling og miljøvern at man skulle ta sterkt hensyn til behovene til de tett befolkete nærliggende områdene (Friedrichshain-Kreuzberg, Neukölln og Tempelhof-Schöneberg). Året etter ble det arrangert en workshop med internasjonale eksperter av arkitekter og byplanleggere, som konkluderte med at de store, dominerende flyplass-byggene som oste av makt og autoritet, måtte brytes opp. Det var også enighet om prosjektet ville være tjent med en mest mulig åpen utviklingsprosess og dette har blant annet blitt ivaretatt ved innspillsrunder via nettet, med stor respons og mange gode forslag fra befolkningen.

Ønske om å ha tilgang til en stor park og grøntområde, med rom for sports-, fritidsaktiviteter og læring for barn, er eksempler på ønsker som toppet forslagslista.

P1130129

Parken er ikke ferdig, men blir gradivs til. Så langt er det altså et fuglereservat i midten av området, det er laget egne inngjerdte områder for hundelufting, landskapskunst, friområde til dyrking av planter og grønnsaker, barneområde med bygging av «shantytown», egne BBQ/grill-områder, et serveringssted (så man kan få seg sin øl), i tillegg til de nevnte løpe- og sykkelbaner rundt hele området. Stedet godt organisert med toaletter og søppelkasser med kildesortering, og er åpent fra soloppgang til solnedgang. De gamle terminalbygningene er mulig å leie til større events, konferanser eller messer. Store kreative arrangement som Berlin Art Fair og musikkfestivalen Berlinfestival, arrangeres her.

P1130131

P1130134

P1130126

Jeg liker tanken ved å la stedet «gå seg til» gradvis og at brukerne får prege området. Det er noe med å gi tid til å observere behov og bruksmønstre før man bygger og asfalterer. Se hvor stiene blir til naturlig, så følge de. Bevare friheten til langt inn i solnedgangen…

P1130146

Les mer om Tempelhof her:
Tempelhof Freiheits offisielle hjemmeside
Wikipedia

Nattens tyver

Jeg vet ikke hva som opprører meg mest – at vi behandler barn forskjellige utifra oppfatningen om de er «våre» eller ikke, at noen barn må lide for å være et eksempel for Norges harde linje, så ikke andre skal prøve seg på det samme — eller om det bare er fordi jeg husker selv så godt hvor grufullt det er å bli hentet av fremmede politifolk og bli dratt ut av mitt eget hjem.

For jeg har selv opplevd det, ikke fordi jeg var et uønsket innvandrerbarn, men fordi barnevernet fant ut at det var en god løsning, midt i en flokete barnefordelingssak hvor jeg var den som var umulig å dele. Det har vært mye grums i min barndom på grunn av foreldre som ikke klarte å enes, men jeg var rimelig greit forskånet for mye av kranglinga og det som skjedde i rettsalen. På et eller annet tidspunkt ble det bestemt at det beste for meg var å fjernes fra begge mine foreldre og sendes på barnehjem. Måten dette ble gjort på var å sende en mann fra barnevernet akkompagnert et par stakkars representanter fra politiet, som måtte (med tårer i øynene) fjerne meg med makt fra mitt hjem, sent om kvelden. Jeg var vel 10-11 år, uten mulighet til å orientere meg om hva som skulle skje, uten mulighet til å ha med meg en voksen som jeg kjente og uten mulighet til å pakke med meg noen ting, la oss si en pysjamas og en kosebamse. Jeg ble rett og slett bare båret ut i Svartemarja og sendt til sykehuset hvor jeg måtte tilbringe natten. Livredd.

Uansett – poenget mitt er – av alt som skjedde i konfliktperioden i min barndom, så er dette den episoden som har brent seg fast og som jeg har hatt aller mest problemer med å bli ferdig med. I flere år etter denne hendelsen var jeg ustabil, følsom, gråt og var usikker. Jeg fikk psykologihjelp over lang tid, og dette var en av de mest skjellsettende opplevelsene. Å bli tatt med makt fra sitt eget hjem, å bli kidnappet av de man skal stole på passer på deg, politi, barnevern og sykehus – var en opplevelse som var vanskelig å legge bak seg.

Så mine tanker går til de barna som blir hentet om natten, den redselen, den skrekken, den fortvilende følelsen av å ikke kunne motsette seg den urett man opplever. Jeg kjempet så godt jeg kunne og beit barnevernsmannen i fingeren så hardt at jeg bare klarte, men til liten annen nytte at han forhåpentligvis sleit med å fylle ut dumme sakspapirer på en god stund.

Lurer på hva de fire små på 12, 10, 8 og 4 gjorde – annet enn å gråte og føle panikk – be til høyere makter om at noen skulle stoppe dette. Jeg tenker på heldige meg som fikk hjelp til å bearbeide oppevelsen (selv om jeg fortsatt ikke forstår verken avgjørelsen eller utførelsen) og hvor lang tid det tok før jeg ikke tenkte på det daglig – og på hvor lang tid det tok før jeg ikke tenkte på det ukentlig, så månedlig og så bare av og til. Det tok mange år.

Disse ungene får neppe noe hjelp, de skal bare videre på en usikker ferd i livet – i nye omgivelser, med utslitte og fortivlte foreldre – med bakken revet bort fra føttene deres. Ingenting å støtte seg på.

Mamma-hjertet mitt brister, og opplevelsene fra barndommen kommer frem. Jeg har bare opplevd en brøkdel av faenskap i forhold til hva de går gjennom nå, og likvel vet jeg hvor vondt den enkeltstående biten av historien føles – den å bli hentet av voksne, uniformerte betjenter og sendt avgårde om natten.

Fy, at det går an! Jeg protesterer!!! Jeg vrir meg i forakt når det tales fra fine politiker-troner om fantastiske, unike, inkludernede Norge. Foregangslandet med det store hjertet. Her hvor godene deles, her hvor vi bryr oss om mennesker og hvor vi bryr oss om barn. Landet hvor vi skal lære barna våre å ikke mobbe hverandre og at alle er like mye verdt. Verdens beste land! Nei, vet du hva, her bryr vi oss bare om oss selv, økt lønn, oppussing av hjemmene våre og deilige feriereiser.

Neda, Zoher, Dima og Nael. Dette er ikke sånn det skal være. De voksne må gjerne diskutere og være uenige, men det er ikke holdbart å ty til «løsninger» som innebærer overgrep mot barn. Jeg gremmes og skjemmes, og hjertet mitt omfavner dere og jeg har dere i tankene, for jeg vet at dere har fått arr i sjelen.

Barna er våre skatter. De skal ikke hentes ut av sengene sine av tyver som kommer om natten.

Neda

3 supre tips til fine London-dager med barn!

Er du en av de som har levd glade, urbane dager og som har digget å reise til storbyer for å dynke deg i impulser og opplevelser, men som nå har småbarn og føler at du strengt tatt burde booke en barnevennlig sydentur med basseng i umiddelbar nærhet? Slapp av, du kan fortsatt dra på storbyferie med familien og alle kan bli fornøyde. London er mer en shopping på high-streets og drinker på kule klubber. Denne byen er en skattekiste av opplevelser for både store og små.

Trikset med London er å velge seg ut ett område per dag og det gjelder å ikke ta seg “vann over hodet” når det gjelder ambisjoner over alt man skal få gjort. Det er en diger by, ting tar tid og innimellom opplevelsene skal man også spise, bruke “fasilitetene” og forflytte seg. Med småbarn er det egne behov som gjelder, som at det finnes toaletter med stellemuligheter, at spisestedet ønsker barn velkomne og tilrettelegger for at barna skal trives og man trenger pauser i trafikk-trygge omgivelser der barna kan få leke og utfolde seg.

Heldigvis er London full av grønne lunger og lekeplasser og tilbud for de minste er betydelig oppgradert de siste årene.

De fleste kjenner til de store attraksjoner som Madame Tussauds, London Aquarium eller de kjente museene. Disse er vel verdt et besøk og vil gi både barn og voksne uforglemmelige opplevelser, men for de minste kan noe av dette bli overveldende. Dessuten er det lange køer og mye venting. Jeg har reist med familien flere perioder London, og her er et par koselige familie-vennlige tips fra meg.

1. SØNDAG PÅ ØSTKANTEN
Om du har mulighet, så bli igjen i London en søndag og utsett hjemreisen til en mandag. Da får du med deg stemningsfulle markeder og dessuten er det en god sjanse for at flybilletten blir rimeligere. Hva med å tilbringe den siste helgedagen på østkanten? Øst-London huser de hippe, unge og kunsteriske, så her finner man også den riktige London gatemoten. I Brick Lane finner du riktig gode vintage-butikker, og med pundet i lav kurs, er det store sjanser for å gjøre unike kupp! Det er (nesten helt) bilfritt på søndager og det er mye rart å se på i denne sjarmerende og livlige bydelen. Til lunsj kan du bokstavelig talt spise deg nedover gata, som fylles opp med boder som serverer fantastisk mat fra alle verdenshjørner, smak litt fra forskjellige boder! Det er selvfølgelig litt styrete å være for lenge i markedet, så når du har fått kjent østkantens puls og vil videre, så er det kun en 10 minutters spasertur rett nord og du kommer til en super lekeplass i Ravenscroft Park, som har moderne og utfordrende lekeapparater både for små og store barn.

Etter en god lekepause kan man gå en tur gjennom Colombia Road Flower Marked. Det er crowded og ikke spesielt barnevogn-vennlig, men likefullt en spesiell og genuin London-opplevelse! Å bare følge strømmen av mennesker og vandre sakte igjennom en blomsterjungel, mens blomsterselgerene overgår hverandres rop og spesialtilbud med glimt i øyet, er rett og slett sjarmerende! I Colombia Road ligger også flere vakre og smakfulle små nisje-boutiques som er det totalt motsatte av det du finner i High Street’ene. Her kan du finne vakre barneklær i retro-stil, cupcakes-bakeri, husholdnings- og kjøkkenartikler i shabby chique og en vakker sybutikk med koselige retro stoffer som kan minne deg om din egen barndom. Herfra er det ikke langt til Hackney City Farm hvor barna kan få hilse på gjess, høns, feite griser, katter, geiter og flere smådyr. Et koselig avbrekk som gjør at du helt glemmer at du er i en småby! Fri adgang, men du kan gjerne donere en slant til det frivillige arbeidet. Her finner du også en hyggelig og avslappet økologisk café, Frizzante (åpent daglig 10-17.30) hvor du kan spise middag, som ofte består av daglige spesialiteter. De tilbyr barnemeny og de selger babymat (Ella’s Kitchen økølogiske pureer) og det er stellemuligheter her.

2. INNHOLDSRIK DAG I BLOOMSBURY
Sentralt i London finner du området som blant mye annet huser British Museum med spennende utstillinger rundt gamle sivilisasjoner fra Hellas til Egypt til Afrika. Her finnes aktivitetspakker som guider deg rundt, eller man kan vandre fritt og ta ting som det kommer. Ikke forvent å få med deg alt, men vurdér å sjekke de Egyptiske mumiene og om du er heldig er det lag-din-egen-mumie aktiviteter i the Clore Education Centre ved bakgården (helger og ferier). Om barna ønsker å få leke litt anbefales Coram’s Field på det sterkeste. Her er et stort, lukket område dedikert til barn og med forskjellige aktiviteter for ulike alderstrinn. Her slipper ingen voksne inn uten at de er i følge med barn og lekeplassen har flere ansatte som passer på stedet, men du som forelder må selvfølgelig selv passe på barna dine. Her er digre sandkasser med nydelig “tropisk strand-sand”, som garantert får de minste barna til å kaste av seg skoene og hoppe uti! Ta gjerne med egne leker, men de går også fint uten. På sommeren er det også vannlek og fontene midt på plassen, og store trær kaster skygger og danner et utmerket sted for et piknik-teppe hvor voksne kan strekke på bena og slappe av. Her er også en liten kafe med forfriskninger. På Coram’s Field bor det også dyr, så om det står en geit og tygger fredelig likeved et leketårn, så ser du ikke syner.
I nærheten finner du også en rolig gate som heter Lamb’s Conduit Street. Her er det flere små kafeer med uteservering, flere stilige butikker for målgruppen “etisk-bevisst-konsument i tredve-årene med familie”, en helt super barnebok butikk (jeg liker særlig at de selger så mange softcover bøker, de er ypperlige for reise!) og det er generelt en deilig, rolig gate.

3. KANALBÅT TIL ZOO!
En nydelig liten hemmelighet, er å dra med tuben opp til Camden og komme seg over brua og inn til kanalen hvor det går skjønne kanalbåter som tar deg rett til en hemmelig inngang (mye mindre kø der!) til London Zoo. Pass på å kjøpe båtbillett som inkluderer zoo-inngang. Det er cash som gjelder her.
London Zoo er et deilig sted å være, veldig famlievennlig på alle måter, og Zoo’en virker proff og bra, så man får en følelse av at dyra har det rimelig greit her. Alltid litt ambivalent det med dyr i bur… Her finner du en flott pingvin-park med store akvariumsvindu du kan kikke i når de svømmer og trikser. Det er et tropisk innendørs område med flotte fugler og supermorsomme apekatter. Mind your head! Ikke stå rett under en apekatt, de driter i hvor de driter, for å si det sånn… En dag i zoo er mer enn nok for store og små, så her ville jeg ikke lagt inn for mange andre planer.

Ellers – husk: Gode sko, tørkepapir/våtservietter, drikke på lur 🙂 Senk egne ambisjoner og tilpass deg barna!

God tur!

Natta, lille venn

go_natt_vol_2-21592735-frntl

Jeg har fått den ære å være med på den vakre plata til Jazzland, Go’ Natt vol. 2, sammen med de fantastiske vokalister Mari Boine, Simone Larsen, Øyonn Groven, Anneli Drecker, Kirsten Bråten Berg og Anne Marie Almedal. Alle er musiker-mammaer som synger sine fineste natta-sanger til vakkert akkopagnement, flere av de ved Bugge Wesseltoft. Jeg har med to sanger, min lille variant av «Trollmors Vuggevise» og så har jeg skrevet en ny nattasang som heter «Falle til ro». Håper voksne og barn vil kose seg med disse dyssende tonene, laget med mammahjerters kjærlighet.

Side2 anmeldelse av «Go’natt vol 2».

Syng med den stemmen du har!

Jeg har akkurat hatt en fabelaktig inspirerende uke i København, hvor jeg har deltatt på 5-dagers vokal-workshop på Complete Vocal Institute. Her har rundt 20 sangere fra Norge, Sverige, Danmark, Nederland, USA, England, Polen og Østerrike møttes for å gå igjennom alle detaljer om sang og stemmebruk. Cathrine Sadolin heter den danske grunnleggeren av «systemet» som hun har kalt Complete Vocal Technique. Hun har selvfølgelig ikke funnet opp en ny måte å synge på, men hun har analysert, studert og forsket på sang og stemmebruk, for så å sette det hele sammen i et forståelig system og dermed laget godt verktøy for enhver sanger som ønsker å bli bedre.

For meg har denne metoden vært avgjørende for min vokale utvikling, og jeg har lært å tørre mer og finne ut av alt hva min stemme kan romme. Her er ikke «feil» eller «rett» og ingenting er «stygt» eller «pent». Når man har funnet ut av alle nyanser i sin stemme,  er det opp til en selv å velge hva man vil bruke. Det er utrolig befriende og spennende å utforske hva som finnes av lyder i en persons stemme. Denne uken har jeg hørt timesvis av sang og er følgelig ganske mett og sliten, men med masse ny inspirasjon og mye ny kunnskap.

Metoden fungerer like godt for en klassisk sanger som for en crooner eller en som ønsker større «range» i sin heavy metal-stemme. Å synge er å være i en konstant utvikling og man ønsker hele tiden å jobbe med utfordringer og vanskelige partier eller modus. Det er godt å komme sammen med andre sangere som trenger inspill og påfyll og at man får jobbe i et open-minded miljø hvor man tør prøve og feile.

Når man selv er instrumentet, er det ikke til å unngå at det er svært personlig å uttrykke seg gjennom stemme.  Det kan være tøft å stille seg opp foran mange andre å åpne seg opp og tørre å prøve. Kritikk eller kommentarer om at du gjør feil føles nesten som et personlig angrep, og mange mennesker slutter å synge eller tror de ikke kan synge, på grunn av sleivete kommentarer fra folk som ikke skjønner omfanget av det de sier.

Jeg var rundt 18 år, usikker og med ingen/liten musikalsk erfaring og hadde meldt meg på årets høydepunkt, sommerkurs i jazzimpro, med supre lærere og en entusiastisk gjeng med spilleglad ungdom. En kjent norsk jazzgitarist som underviste der, sa til meg at «du kommer aldri til å bli noen stor sanger». Kanskje var han sur for at eg hadde platekontrakt til tross for liten «live» erfaring, hva vet jeg – men disse ordene har fulgt meg i årevis og denne setningen kunne snike seg inn på meg på en dårlig dag, eller hvis jeg sleit med et parti av en sang. Problemet mitt har vært å tørre å lage «stor lyd», siden jeg begynte å synge på en hviskende og myk måte. Jeg har slitt med å tørre å synge ut og ta plass. På en måte har den setninga gjort at det har gått en faen i meg og jeg har bare blitt enda mer bestemt på at jeg jaggu meg skal bli en bedre sanger, på en annen måte har den vært som en mørk skygge for meg og bare gjort meg mer usikker i perioder. Jeg trist og forbanna over at noen kan si noe sånt til en ung, håpefull student som har lyst å utvikle seg. Man skal være forsiktig med hva man sier…

Jeg er av den oppfatning at alle kan synge og alle bør synge. Det er sunt, deilig, viktig og vakkert! Alle trenger ikke å bli store artister som skal opp på en scene, men man bør kunne ta en trall i blant. Det er trist og slettes ikke uvanlig, å møte folk som ikke synger. De bare driver ikke med det. Det får meg til å lure på – hvorfor ikke? Savner du det ikke? Har noen sagt at du ikke kan synge?

Sang og stemme handler også mye om smak – men hvem bestemmer hva som er riktig eller god sang? Vi har alle forskjellig smak. Det slår meg at sangere innen populærmusikk har vært foregangsfigurer, som har funnet sin egen stil, turt å synge ut høyt og klart, med sin særegne stemme og som har funnet en personlig stil og «sound» – og det er nettopp det vi elsker ved dem. Klassisk sangundervisning har mange «regler» – om avslappet hake, åpen munn, hodeklang og brystklang – men disse begrepene fungerer ikke helt om du vil synge populærmusikk, viser, rock, alternativt. Tror du at Bob Dylan ville fått stjerne i boka av en sanglærer som steber etter det klassiske idealet? Sinead O’Connor? Chris Cornell? Dolly Parton?

Selv opplever jeg at CVT metoden når ut til alle typer sang, og jeg blir ikke forundret om denne metoden gradvis blir integrert også i institusjoner og blir den nye type sangundervisning. Den gjør at sangerne åpner seg opp istedet for å være redd for å gjøre feil.

Det forbauser meg hvor mange av sangerne på kurset som stadig unnskylder seg når de prøver å mestre en ny type lyd, eller forsøker å nå en tone. Unnskyld for hva da?? Mange blir redde for all lyden de lager når de synger i en annen modus enn de pleier – også føler de at de må unnskylde seg. Men, hei – det går ikke an å treffe tonene skikkelig uten å synge ut – det er greit å synge høyt…! Særlig er det jentene og damene som beklager seg, der de står, midt i en vakker sang og «trekker seg» fra tonen og sier «unnskyld» – «Sorry!». Kjære vene, hva er det vi har blitt fortalt oppigjennom oppveksten? «Hysj, vær stille», «du har så skarp stemme», «ikke bråk sånn»…og dette bærer vi med oss videre. Lov meg en ting alle sammen, la oss ikke hysje sånn på våre egne barn, og la oss ikke kritisere en fri og glad barnestemme. Joda, klart man kan bruke «innestemme» når det trengs, men pass på om at du ikke kritiserer selve stemmen. Den skal være med hele livet videre!

Som dere skjønner anbefaler jeg metoden. Har du selv opplevelser fra sangtimer? Har du noen spørsmål eller meninger du vil dele, så skriv gjerne en kommentar. Jeg leker litt med tanken på å undervise i sang selv — en gang — litt lenger frem i tid. Fortsatt mye å lære.

Og til deg, herr flinkis-jazzgitarist, min stemme blir stadig større. Men du er fortsatt bare en liten mann.

Syngende glad dag til dere alle!

A.

Barndomsminner

Ting jeg husker godt fra jeg var liten:

«Suttekluten» – et mykt lite utvaska teppe, hvit av farve, med sømmer på kryss og tvers, som jeg holdt og strøk på mens jeg suttet på fingeren. En viktig ting å holde fast i….

En apekatt jeg fikk i «Syden» som hadde borrelås på armer og ben, og som var så lang at den kunne henge på ryggen min. Så nært jeg kunne komme å ha min egen Julius…

«Den hvite stenen» som jeg listet meg over til naboens hus og knabbet. Den var perfekt og hvit, rund og glatt – og selvfølgelig sterkt inspirert av tv-serien av samme navn.

En «spektralstein», som jeg ikke husker hvor jeg fikk fra, men som var som en prisme med alle regnbuens farver i. Denne oppbevarte jeg i en liten trekiste og det var en av mine største skatter…

En gul «Snoopy» college genser. Herrestørrelse og altfor stor for meg. Min favoritt!!

Jeg ønsket meg veldig en rød singlet med en knall gul stripe på tvers over brystet. Hadde sett noen ha en sånn og drømte lenge om å finne en maken. Det gjorde jeg aldri…

Å ligge i baugen på Farfars snekke og kikke opp i himmelen mens båten putret og de voksne skravlet…

Har du noen gode minner du husker du godt fra din barndom?

Raymond Scott


I dag har jeg lyst å fortelle om Raymond Scott. Det er ikke så mange som har hørt om han, men mange har nok hørt musikken hans uten å vite om det. Scott var en amerikansk komponist som skapte leken og underfundig musikk og som var en pionér og oppfinner innen elektroniske instrumenter. Han komponserte aldri musikk til tegnefilmer, men musikken hans ble stadig brukt i klassiske cartoons som Daffy Duck, Snurre Sprett, Ren and Stimpy og mange fler. Når du hører musikken så er det lett å kalle det for «tegnefilmmusikk» for det er sprettent, lekent og med underfundige lyder. Om man lukker øynene hører man energi, bevegelse – og det er en enormt levende og bildeskapende musikk.

Det er laget en blogg til minne om han, som presenterer Scott slik:

RAYMOND SCOTT [1908-1994]: Composer, inventor, pianist, engineer, electronic music pioneer, and control freak. (Sometimes mistaken for a guy who wrote scores for BUGS BUNNY cartoons).

Raymond Scott stod altså for så mye, mye mer enn «tegnefilmmusikk». Han var en komponist med særlig interesse for lyddesign og han søkte å hele tiden tøye grensene og finne ut hva som er mulig å lage av kule lyder! Musikken hans høres utrolig «futuristisk» ut, til å være lagd så tidlig som 1930 og 40-tallet. De teknikkene han jobbet med i studio har vært til stor inspirasjon for hans etterkommere.

Scott jobbet som musikkansvarlig for en rekke programmer på CBS, men forlot etterhvert nettverket for å jobbe med egne prosjekter. Blant annet gjorde han spennende pop-musikk sammen med sin kone (nummer to) Dorothy Collins, hvor han eksperimenterte med flerspors-opptak. De gjorde også noen fantastiske reklame-snutter/jingler, verdt å sjekke ut…
«Lightworks» (reklame)

Raymond Scott satte sammen et band med kollegaer fra CBS the Raymond Scott Quintette som spilte komplisert, variert, frenetisk og morsom og revitalisert swing-musikk.

Kanskje er en av grunnene til at musikken hans er så livlig, er at han ikke komponert på ark – han sang og nynnet til de andre i bandet hvordan han ville ha det, og med samspill og improvisasjon kom de frem til hvordan det hele skulle låte.

Scott hadde alltid vært opptatt av lyd, akustikk og elektronikk og i 1946 opprettet han et sideselskap som skulle fokusere på å utvikle elektroniske musikkinstrumenter. Her jobbet han med moduler som etterhvert skulle bli essensielle bestandeler i syntesizere, så som ring modulator, wave, tone og envelope-modulatorer og filter. I sitt firma Manhattan Research Inc, forsket han på elektronikk og lyder for fremtiden. Han lagde komponenter for Bob Moog i 1960-årene og Moog har siden kreditert han som en av sine store inspirasjonskilder.

Med sine nye «duppedingser», ble også musikken han skapte mer og mer elektronisk og eksperimentell, og det er inspirerende å høre hvor fritt han tenkte og lekte seg med musikken sin. Særlig sjarmerende er hans trilogi-utgivelse med musikk for babyer, hvor han har laget musikk for de første fasene i en babys liv (1-6 mnd, 6-12 mnd og 12-18 mnd). Dette arbeidet gjorden han i samarbeid med Gesell Institute of Child Development, et institutt som fokuserer på barns vekst og utvikling (fortsatt aktive!). Når man hører disse tre platene, ligner det ganske mye på Bryan Enos ambiente verker og andre artister, som Tangerine Dream. Kanskje er de inspirerte av Raymond Scott?

For meg var disse platene en inspirasjon til mitt arbeide med Army of Mothers Baby Lounge. På den første Baby Loungen jeg arrangerte brukte jeg Raymond Scotts musikk til å fylle rommet. Jeg synes også at disse platene er helt perfekte baby-gaver!
Du kan bestille de her på Amazon.

Det var min makker Per som tipset meg om Raymond Scott og hans hans forunderlige lyd-univers og musikkproduksjoner. Hvis du får lyst, kan du lese og høre mer om han her:

God musikalsk søndag!

A