TEMPELHOF FREIHEIT

Å ankomme den nedlagte flyplassen Tempelhof, midt i tjukkeste Berlin-byen, føles som å vandre inn i et filmsett. Åpne, store flater. En bred asfaltert vei med påmalte piler som peker inn i evigheten.

Lyden her er fullstendig anderledes enn fra byens gater jeg nettopp kom fra. Stillheten dominerer og bare en svak dur av byens murmel ligger som et fjernt bakteppe. Plassen er så åpen, at prat, latter og fuglekvitter fra reservatet mellom flystripene, liksom slukes og tones ned. Her er ingen steder for lyden å reflektere, her forblir lydbildet rolig.

Unger leker, løper og freser avgårde på sparkesykler eller kaster ball. De jubler og koser seg – frihetsfølelsen er stor! De voksne jogger, sykler, noen til og med kiter med skateboard. Familier og vennegjenger har inntatt BBQ-området. Tyrkiske familier har rigget seg til med stoler, bord, grill og mat for en uke.

Hvorfor føles dette stedet bare så kult, så riktig?

Vel, først og fremst, Tempelhof er ingen vanlig park. Den er ikke “komponert”, skulpturert og planalgt som en tradisjonell park. Her er ingen symmetriske blomsterrekker, ingen fontener, ingen benker – det er hva det er. Er en tidligere flyplass som nå er stengt og som har blitt tilgjengelig som friområde for byens befolkning og alle andre som trenger et grønt pusterom. Det eneste inngrepet man har gjort så langt er å lage en vei rundt hele området, som en oval asfaltert ramme, og som brukes som løpe- og sykkelbane.

Jeg tror at mye av sjarmen ved dette steder er at det nettopp ikke er gjort store endringer. Flyplassen ble stengt i 2008 og ble åpnet for byens folk to år senere, men man begynte i god til å diskutere og planlegge hvordan man kan best skulle utnytte dette plutselige ledige, enorme arealet, svært sentralt i byen. Man kunne lett vært fristet til å begynne store byggeprosjekter med flere år med planlegging, graving og bygging. Delt opp arealet til boligomårdet, næringspark eller sette i gang med tradisjonell park-tilrettelegging, men i stedet har man valgt å la prosessen gå gradvis og ikke minst – la befolkningen komme med innspill til hva stedet skal bli og være med på å utforme det sammen.

Allerede i 1994 ble det lagt føringer fra Departementet for byutvikling og miljøvern at man skulle ta sterkt hensyn til behovene til de tett befolkete nærliggende områdene (Friedrichshain-Kreuzberg, Neukölln og Tempelhof-Schöneberg). Året etter ble det arrangert en workshop med internasjonale eksperter av arkitekter og byplanleggere, som konkluderte med at de store, dominerende flyplass-byggene som oste av makt og autoritet, måtte brytes opp. Det var også enighet om prosjektet ville være tjent med en mest mulig åpen utviklingsprosess og dette har blant annet blitt ivaretatt ved innspillsrunder via nettet, med stor respons og mange gode forslag fra befolkningen.

Ønske om å ha tilgang til en stor park og grøntområde, med rom for sports-, fritidsaktiviteter og læring for barn, er eksempler på ønsker som toppet forslagslista.

Parken er ikke ferdig, men blir gradivs til. Så langt er det altså et fuglereservat i midten av området, det er laget egne inngjerdte områder for hundelufting, landskapskunst, friområde til dyrking av planter og grønnsaker, barneområde med bygging av “shantytown”, egne BBQ/grill-områder, et serveringssted (så man kan få seg sin øl), i tillegg til de nevnte løpe- og sykkelbaner rundt hele området. Stedet godt organisert med toaletter og søppelkasser med kildesortering, og er åpent fra soloppgang til solnedgang. De gamle terminalbygningene er mulig å leie til større events, konferanser eller messer. Store kreative arrangement som Berlin Art Fair og musikkfestivalen Berlinfestival, arrangeres her.

Jeg liker tanken ved å la stedet “gå seg til” gradvis og at brukerne får prege området. Det er noe med å gi tid til å observere behov og bruksmønstre før man bygger og asfalterer. Se hvor stiene blir til naturlig, så følge de. Bevare friheten til langt inn i solnedgangen…

Les mer om Tempelhof her:
Tempelhof Freiheits offisielle hjemmeside
Wikipedia