Nattens tyver

Jeg vet ikke hva som opprører meg mest – at vi behandler barn forskjellige utifra oppfatningen om de er «våre» eller ikke, at noen barn må lide for å være et eksempel for Norges harde linje, så ikke andre skal prøve seg på det samme — eller om det bare er fordi jeg husker selv så godt hvor grufullt det er å bli hentet av fremmede politifolk og bli dratt ut av mitt eget hjem.

For jeg har selv opplevd det, ikke fordi jeg var et uønsket innvandrerbarn, men fordi barnevernet fant ut at det var en god løsning, midt i en flokete barnefordelingssak hvor jeg var den som var umulig å dele. Det har vært mye grums i min barndom på grunn av foreldre som ikke klarte å enes, men jeg var rimelig greit forskånet for mye av kranglinga og det som skjedde i rettsalen. På et eller annet tidspunkt ble det bestemt at det beste for meg var å fjernes fra begge mine foreldre og sendes på barnehjem. Måten dette ble gjort på var å sende en mann fra barnevernet akkompagnert et par stakkars representanter fra politiet, som måtte (med tårer i øynene) fjerne meg med makt fra mitt hjem, sent om kvelden. Jeg var vel 10-11 år, uten mulighet til å orientere meg om hva som skulle skje, uten mulighet til å ha med meg en voksen som jeg kjente og uten mulighet til å pakke med meg noen ting, la oss si en pysjamas og en kosebamse. Jeg ble rett og slett bare båret ut i Svartemarja og sendt til sykehuset hvor jeg måtte tilbringe natten. Livredd.

Uansett – poenget mitt er – av alt som skjedde i konfliktperioden i min barndom, så er dette den episoden som har brent seg fast og som jeg har hatt aller mest problemer med å bli ferdig med. I flere år etter denne hendelsen var jeg ustabil, følsom, gråt og var usikker. Jeg fikk psykologihjelp over lang tid, og dette var en av de mest skjellsettende opplevelsene. Å bli tatt med makt fra sitt eget hjem, å bli kidnappet av de man skal stole på passer på deg, politi, barnevern og sykehus – var en opplevelse som var vanskelig å legge bak seg.

Så mine tanker går til de barna som blir hentet om natten, den redselen, den skrekken, den fortvilende følelsen av å ikke kunne motsette seg den urett man opplever. Jeg kjempet så godt jeg kunne og beit barnevernsmannen i fingeren så hardt at jeg bare klarte, men til liten annen nytte at han forhåpentligvis sleit med å fylle ut dumme sakspapirer på en god stund.

Lurer på hva de fire små på 12, 10, 8 og 4 gjorde – annet enn å gråte og føle panikk – be til høyere makter om at noen skulle stoppe dette. Jeg tenker på heldige meg som fikk hjelp til å bearbeide oppevelsen (selv om jeg fortsatt ikke forstår verken avgjørelsen eller utførelsen) og hvor lang tid det tok før jeg ikke tenkte på det daglig – og på hvor lang tid det tok før jeg ikke tenkte på det ukentlig, så månedlig og så bare av og til. Det tok mange år.

Disse ungene får neppe noe hjelp, de skal bare videre på en usikker ferd i livet – i nye omgivelser, med utslitte og fortivlte foreldre – med bakken revet bort fra føttene deres. Ingenting å støtte seg på.

Mamma-hjertet mitt brister, og opplevelsene fra barndommen kommer frem. Jeg har bare opplevd en brøkdel av faenskap i forhold til hva de går gjennom nå, og likvel vet jeg hvor vondt den enkeltstående biten av historien føles – den å bli hentet av voksne, uniformerte betjenter og sendt avgårde om natten.

Fy, at det går an! Jeg protesterer!!! Jeg vrir meg i forakt når det tales fra fine politiker-troner om fantastiske, unike, inkludernede Norge. Foregangslandet med det store hjertet. Her hvor godene deles, her hvor vi bryr oss om mennesker og hvor vi bryr oss om barn. Landet hvor vi skal lære barna våre å ikke mobbe hverandre og at alle er like mye verdt. Verdens beste land! Nei, vet du hva, her bryr vi oss bare om oss selv, økt lønn, oppussing av hjemmene våre og deilige feriereiser.

Neda, Zoher, Dima og Nael. Dette er ikke sånn det skal være. De voksne må gjerne diskutere og være uenige, men det er ikke holdbart å ty til «løsninger» som innebærer overgrep mot barn. Jeg gremmes og skjemmes, og hjertet mitt omfavner dere og jeg har dere i tankene, for jeg vet at dere har fått arr i sjelen.

Barna er våre skatter. De skal ikke hentes ut av sengene sine av tyver som kommer om natten.

Neda

22 thoughts on “Nattens tyver

  1. Tusen takk for dine kloke, rørende og personlige tanker. Et barn er et barn – enten det er mitt eller ditt. Hvis voksne klarer å være voksen – kan barn får frihet til å være barn.. Dessverre ser vi altfor ofte at voksne skylder på regler og myndigheter for å utføre «jobben», og dermed kan skyve fra seg ansvar og samvittighet for egen handling. Du er modig som står frem og et eksempel for andre med din fraværende bitterhet og udømmende holdning til dine foreldre. Klem!

  2. Hvem har sagt at det var uniformert politi?! Politiet kommer så og si aldri uniformert når de henter noen som skal ut.
    Fakta er en fin ting å forholde seg til😉

    • Det er sant, jeg vet jo ikke om de var uniformert eller ikke. I mitt tilfelle klarer jeg heller ikke å huske om de var det, men jeg visste like fullt at de var politi. Jeg tror ikke det er så lett for politibetjenter å utføre disse oppdragene heller.

    • Uniformert, maskert, fremmed,innbruddstyv, overgriper. Hva spiller det for rolle???? .Prøv etter fattig evne å være syv år igjen. Eller fire, kanskje tolv….Ligg i sengen din. Våkne av bråk og styr, Inngangsdøras vindu blir knust, Foreldrene dine barrikaderer døra. Du ser de er redde… HVEM som står på utsia? , Hvem er det som kommer midt på natten? Som foreldrene er redd for?? Busemannen?, Et monster?. Troll? Innbruddstyv? Farlig er det, for de voksne er redde. Politi ,uniformert eller ikke, barneverns ansatte……..Har ingen betydning! .INGEN barn skulle behøve å gå igjennom noe sånt som dette. Uansett hvem de er, bakgrunn, eller hvor de bor. INGEN!!!! Fakta!

  3. Veldig bra skrevet! Hørte deg også på Nordfra- sendingen! Du er en god formidler! Ingen barn skal behøve å oppleve lignende i vårt lille land!

  4. Jeg opplevde det samme som deg da jeg var nesten 7 år gammel. 2 fra barnevernstjenesten og 2 uniformerte politimenn kom og hentet meg ut hjemmefra i tretiden på natten. Jeg husker enda hvor skummelt det var at alle disse fremmede menneskene kom og tok meg fra min far, min mor hadde dødd noen år tidligere av kreft og min far taklet det nok ikke så veldig bra.

    Men jeg husker veldig godt at jeg var redd fordi pappaen min ikke var der. Om min far hadde vært der hadde nok ikke denne epsioden vært i nærheten av så skummel som den ble. Så vær så snill å ikke sammenligne det å bli tatt i fra foreldrene sine og bli sendt til ett fremmed sted med utelukkende fremmede mennesker, som denne saken der jenta var i følge med både foreldre og søsken. Dette var noe de var forberedt på, de visste at de ikke hadde opphold. Foreldrene til denne jenta satt barna sine i denne situasjoenen. Klandre dem om noen.

    • Du, som selv forteller om fraværende foreldre, er villig til å gi foreldrene alene det hele og fulle ansvaret for barnas velvære? Hvem satte foreldrene i den situasjonen at de var villige til å dra fra alt de hadde og legge ut på ei reise til et ukjent sted? Hvem har ansvar for en prosess som har tatt ti år? Jeg klandrer nok foreldrene, men jeg klandrer også myndigheter i mange land – spesielt mitt eget, jeg klandrer barnevern som burde vært på banen lenge før, og jeg klandrer mennesker som deg, som ikke er i stand til å se det store bildet, og som tror at det er greit at barna betaler prisen for voksnes inkompetanse og manglende empati. Fremdeles.

  5. Jeg er selv ett veldig godt produkt av Barnevernet og vet åssen det er å være i en familie med kaos. En mamma som var veldig tørst som ble hennes bane, en far som prøvde absolutt som endte til slutt som det måtte gjøre. Vi ble uvenner til slutt pga jeg fikk nok og sa hva jeg mente om hva jeg ble utsatt for da jeg var liten. Som det du skriver så godt. Ingen barn skal oppleve noe slik, jeg blir forferdet og veldig dårlig og tenker er dette Norge verdig? Bokstavlig talt Norge er ikke så perfekt som det mange tror dette landet er….Takk for en herlig blogg!

  6. Hva med å legge fokus på de som sitter med det egentlige ansvaret for ungenes elendighet, nemlig barnas foreldre.

    Her har de trenert utsendelse i årevis ved å bruke alle mulige ankemuligheter og vel så det og så avslutter de prosessen med å holde de stakkars uskyldige ungene opp som de siste skjoldet.

    Fy faen for noen utspekulerte jævla drittfolk!

  7. Så bra skrevet og dette har plaget meg lenge.. hvorfor skal barn som kanskje ikke en gang kjenner sin opprinnelige kultur/ språk bli tvangsendt ut av et land de trodde de var trygge i og det midt på natta..? Ingen barn burde få oppleve det (ingen voksne heller for den saks skyld) og det må bryte med FNs menneskerettskonvensjon.. Teknikken med å ta noen midt på natta minner veldig om tyskere under 2. verdenskrig, som kom å arresterte, gjerne midt på natta og strengt tatt ikke noe som burde skje i et såkalt sivilisert samfunn. Metoden er inhuman og er med og underbygger traumer og først av alt er det MENNESKER det er snakk om. Mennesker som tilfeldigvis ble født på et sted de senere måtte flykte fra…. sukk

  8. Jeg er enig i at dette må være en traumatisk opplevelse og tar ikke her stilling til om det er rett eller galt i forhold til etikk å regler å sende denne familien ut av Norge. Men jeg lurer på, hvordan ville du, på en mest mulig skånsom måte, hentet denne familien og satt de på flyet tilbake opprinnelseslandet sitt?

  9. I nokon år har du stått her,
    fått røter,
    grodd fast,
    fått venner,
    hatt ein vekseplass.
    Du har blomstra
    i mager jord
    på ein bergskrent.
    Så plutseleg …..
    riven opp
    frå den vesle jordklumpen
    som var din.
    Ein liten augneblink
    så har du ikkje lenger feste.

    (Skrive i går etter denne saka om Neda og etter å ha sett ei lita gauksyre-plante som hadde klora seg fast på eit berg)

  10. Kjære Femmedigitale, du skriver: «Jeg har bare opplevd en brøkdel av faenskap i forhold til hva de går gjennom nå…»

    Men de som ble sendt til Jordan hadde foreldrene sine hos seg fortsatt. Det er det en av kommentatorene til «Nattens tyver», Elisa, som også legger vekt på: «Så vær så snill å ikke sammenligne det å bli tatt i fra foreldrene sine og bli sendt til ett fremmed sted med utelukkende fremmede mennesker, som denne saken der jenta var i følge med både foreldre og søsken.»

    Jeg tror med sikkerhet Elisa har rett. Selv har jeg i omtrent 20 år nå prøvet å bidra til å få flere i Norge til å forstå hvordan barnevernet skader det store flertall av de barn de tar. De (og dessverre de aller fleste av våre politikere, samt folkemeningen generelt) forstår ikke hvordan det å være hos sine egne foreldre er det helt grunnleggende for et barns følelser. Det er sånn for de fleste av oss at når vi HAR det selvsagte: foreldrene, så har vi ofte ingen klar forståelse av hvor viktig det er – – «Jeg hater deg når jeg ikke får slippe å spise grønnsaker» – – osv. Men når man fratas foreldrene, skades vitale følelser og funksjoner. Det har skremmende resultater både når det gjelder lykke, harmoni, trygghet, helse, relasjon til andre mennesker, forhold til samfunnet og dets normer, og mere til.

    Det er tragisk at noen foreldre oppfører seg sånn at det faktisk er umulig for barna å bo sammen med dem. Det betyr allikevel ikke at barnevernets måte å diagnostisere og takle slike situasjoner på er akseptabel. Det er ikke til noe barns beste å bli lært opp til å hate og forakte sine foreldre.

    Nedvurderingen av båndene mellom barn og deres egne foreldre og slekt nedfelles i en lovgivning og en praksis som faktisk er blitt enda verre i de årene jeg har sett dette utfolde seg. Som psykiateren Reidar Larsen sa til Adele Johansen for over 20 år siden, da han forsøkte å hjelpe da det norske barnevernet hadde bortført hennes barn: Dette som vi ser i dag, det er bare begynnelsen. Det kommer til å vokse og bli mye, mye verre.» Norge ble dømt av Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen for sine aksjoner nettopp i den saken. Men myndighetene fortsetter på samme måte, og ja – det er blitt enda verre, og det eskalerer.

  11. Selvfølgelig, det er barna som ender opp som offrene, og det er selvsagt feil. Det en må tenke på er at i mange tillfeller blir foreldre sendt hjem fordi de har snytt/lurt/svindlet for å komme seg inn i landet, eller på myndighetene når de er tatt inn i varmen. Det er mange som vil til Norge, og noen bruker ulovlige midler for å komme hit. Jeg syntes ikke staten skal overse dette, vi kan ikke se bort i fra lovbrudd fordi det er barn innvolvert. De har brutt loven og må dermed sendes tilbake, sånn er det rett og slett. Jeg ser ingen annen utvei, det som har skjedd med deg er veldig trist, men hvordan syntes du det burde gjøres da? du har jo ikke noen alternativ løsning, mener du at det skal lønne seg å være kriminell, så lenge man har barn? Skal man sende barna hjem med foreldrene, til et land preget av krig/sult eller hva enn de har rømt fra? Jeg mener dette på aller beste måte, fordi jeg ser saken din, og meningen din, og jeg støtter den. Det jeg ikke skjønner er hva du mener skal gjøres i tillfellene der kriminalitet er en del av det. Som faktisk er de fleste tillfellene.

  12. Tilbaketråkk: Velkommen til barnerettighetsseminar og prisutdeling | Uriks

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s