Ja, så har det vært lenge stille. Nå er det på tide å ta opp tråden. Kort fortalt – jeg ble syk. Det ble litt mye der rundt jul. Nå – alt bra igjen og er klar for å holde avtalen jeg hadde med Femme.

Du kan besøke henne i leiligheta hennes rett etter påske. Hun har låst seg inne – over lang tid. I sine egne, trygge rammer kan hun selv bestemme hvordan verden er og hvordan ting henger sammen. Men det er ikke sikkert at hun har det så godt med seg selv, av den grunn.

Femme har vært med meg en stund, hun er en karakter som oppsummerer ting som opptar meg. Det handler om menneskeskjebner og om å føle at man ikke får det helt til. Om å strebe etter noe annet enn det man er. Om at det kan være vanskelig å akseptere at ting ble dumt og at det kan være enda vanskeligere å gå videre. At man kan havne i en loop. At tankemønstre kan bli så fastlåste at de graverer seg inn i huden din. At du igjen og igjen stopper opp med de samme problemene, som kanskje ikke er uoverkommelige, om du bare velger at de ikke skal være det. Det handler om fornektelse og at når man tror det enkleste er å ikke ta tak, så er det faktisk det motsatte. Det å ikke gjøre noe med situasjonen, gjør den vanskelig og på et punkt, uutholdelig.

Det handler om at av og til er ikke sangtekster nok. Det handler om å la de tankene og skribleriene som har vært fanget i notatbøker, slippe løs og få lov til å bli en historie og leve et eget liv. Det handler om å samarbeide med andre, om å utfordre seg selv og om å utforske nye uttrykk på scenen. Det er med ydmyket og skrekkblandet fryd at jeg entrer scenen 4. og 5. april.

Sammen med meg har jeg skuespiller Marius Lien og tre flotte musikere på cello, bratsj og bass. Manus og regi er ved Erik Smith-Meyer.

Femme spilles på Lillescenen på Kulturhuset. Billetter selges nu!