Syng med den stemmen du har!

Jeg har akkurat hatt en fabelaktig inspirerende uke i København, hvor jeg har deltatt på 5-dagers vokal-workshop på Complete Vocal Institute. Her har rundt 20 sangere fra Norge, Sverige, Danmark, Nederland, USA, England, Polen og Østerrike møttes for å gå igjennom alle detaljer om sang og stemmebruk. Cathrine Sadolin heter den danske grunnleggeren av «systemet» som hun har kalt Complete Vocal Technique. Hun har selvfølgelig ikke funnet opp en ny måte å synge på, men hun har analysert, studert og forsket på sang og stemmebruk, for så å sette det hele sammen i et forståelig system og dermed laget godt verktøy for enhver sanger som ønsker å bli bedre.

For meg har denne metoden vært avgjørende for min vokale utvikling, og jeg har lært å tørre mer og finne ut av alt hva min stemme kan romme. Her er ikke «feil» eller «rett» og ingenting er «stygt» eller «pent». Når man har funnet ut av alle nyanser i sin stemme,  er det opp til en selv å velge hva man vil bruke. Det er utrolig befriende og spennende å utforske hva som finnes av lyder i en persons stemme. Denne uken har jeg hørt timesvis av sang og er følgelig ganske mett og sliten, men med masse ny inspirasjon og mye ny kunnskap.

Metoden fungerer like godt for en klassisk sanger som for en crooner eller en som ønsker større «range» i sin heavy metal-stemme. Å synge er å være i en konstant utvikling og man ønsker hele tiden å jobbe med utfordringer og vanskelige partier eller modus. Det er godt å komme sammen med andre sangere som trenger inspill og påfyll og at man får jobbe i et open-minded miljø hvor man tør prøve og feile.

Når man selv er instrumentet, er det ikke til å unngå at det er svært personlig å uttrykke seg gjennom stemme.  Det kan være tøft å stille seg opp foran mange andre å åpne seg opp og tørre å prøve. Kritikk eller kommentarer om at du gjør feil føles nesten som et personlig angrep, og mange mennesker slutter å synge eller tror de ikke kan synge, på grunn av sleivete kommentarer fra folk som ikke skjønner omfanget av det de sier.

Jeg var rundt 18 år, usikker og med ingen/liten musikalsk erfaring og hadde meldt meg på årets høydepunkt, sommerkurs i jazzimpro, med supre lærere og en entusiastisk gjeng med spilleglad ungdom. En kjent norsk jazzgitarist som underviste der, sa til meg at «du kommer aldri til å bli noen stor sanger». Kanskje var han sur for at eg hadde platekontrakt til tross for liten «live» erfaring, hva vet jeg – men disse ordene har fulgt meg i årevis og denne setningen kunne snike seg inn på meg på en dårlig dag, eller hvis jeg sleit med et parti av en sang. Problemet mitt har vært å tørre å lage «stor lyd», siden jeg begynte å synge på en hviskende og myk måte. Jeg har slitt med å tørre å synge ut og ta plass. På en måte har den setninga gjort at det har gått en faen i meg og jeg har bare blitt enda mer bestemt på at jeg jaggu meg skal bli en bedre sanger, på en annen måte har den vært som en mørk skygge for meg og bare gjort meg mer usikker i perioder. Jeg trist og forbanna over at noen kan si noe sånt til en ung, håpefull student som har lyst å utvikle seg. Man skal være forsiktig med hva man sier…

Jeg er av den oppfatning at alle kan synge og alle bør synge. Det er sunt, deilig, viktig og vakkert! Alle trenger ikke å bli store artister som skal opp på en scene, men man bør kunne ta en trall i blant. Det er trist og slettes ikke uvanlig, å møte folk som ikke synger. De bare driver ikke med det. Det får meg til å lure på – hvorfor ikke? Savner du det ikke? Har noen sagt at du ikke kan synge?

Sang og stemme handler også mye om smak – men hvem bestemmer hva som er riktig eller god sang? Vi har alle forskjellig smak. Det slår meg at sangere innen populærmusikk har vært foregangsfigurer, som har funnet sin egen stil, turt å synge ut høyt og klart, med sin særegne stemme og som har funnet en personlig stil og «sound» – og det er nettopp det vi elsker ved dem. Klassisk sangundervisning har mange «regler» – om avslappet hake, åpen munn, hodeklang og brystklang – men disse begrepene fungerer ikke helt om du vil synge populærmusikk, viser, rock, alternativt. Tror du at Bob Dylan ville fått stjerne i boka av en sanglærer som steber etter det klassiske idealet? Sinead O’Connor? Chris Cornell? Dolly Parton?

Selv opplever jeg at CVT metoden når ut til alle typer sang, og jeg blir ikke forundret om denne metoden gradvis blir integrert også i institusjoner og blir den nye type sangundervisning. Den gjør at sangerne åpner seg opp istedet for å være redd for å gjøre feil.

Det forbauser meg hvor mange av sangerne på kurset som stadig unnskylder seg når de prøver å mestre en ny type lyd, eller forsøker å nå en tone. Unnskyld for hva da?? Mange blir redde for all lyden de lager når de synger i en annen modus enn de pleier – også føler de at de må unnskylde seg. Men, hei – det går ikke an å treffe tonene skikkelig uten å synge ut – det er greit å synge høyt…! Særlig er det jentene og damene som beklager seg, der de står, midt i en vakker sang og «trekker seg» fra tonen og sier «unnskyld» – «Sorry!». Kjære vene, hva er det vi har blitt fortalt oppigjennom oppveksten? «Hysj, vær stille», «du har så skarp stemme», «ikke bråk sånn»…og dette bærer vi med oss videre. Lov meg en ting alle sammen, la oss ikke hysje sånn på våre egne barn, og la oss ikke kritisere en fri og glad barnestemme. Joda, klart man kan bruke «innestemme» når det trengs, men pass på om at du ikke kritiserer selve stemmen. Den skal være med hele livet videre!

Som dere skjønner anbefaler jeg metoden. Har du selv opplevelser fra sangtimer? Har du noen spørsmål eller meninger du vil dele, så skriv gjerne en kommentar. Jeg leker litt med tanken på å undervise i sang selv — en gang — litt lenger frem i tid. Fortsatt mye å lære.

Og til deg, herr flinkis-jazzgitarist, min stemme blir stadig større. Men du er fortsatt bare en liten mann.

Syngende glad dag til dere alle!

A.

Tips til en søndag i London

Beste ruta for vintage, 2nd-hand, sjarmerende markeder og god mat!

Jeg elsker London og har vært her en del de siste årene — og vil bare være her mere! Her er en fin «runde» jeg anbefaler å ta på en søndag – om du er glad i markeder, østkantsjarme og god mat. Det regner jeg med at du er!

Brick Lane er supert på en søndag. Området er også kjent som «Banglatown» for her finner du plenty av currysteder og et stort Bangladesh community. Dog, stadig flere hipstere har flyttet inn for å lage kule butikker, små gallerier og avslappa utesteder, så området har endret seg en del og sånn skal det jo være i en pulserende storby. Gata er fortsatt sjarmerende og er rett og slett en «eklektisk blanding» av folk, mat, klær, humor og historie.

Men, før du ankommer mursteinsgata, så er mitt tips er å begynne fra «baksiden», så kom deg med tube’n til Liverpool Street Station (rød linje, central line). Gå over veien og østover (altså hold mot venstre) og etter to (eller tre) gater tar du ned til høyre. Da er du på vei til Old Spitafield’s Marked – som er et av Londons virkelig gamle markedsområder, det har faktisk eksistert marked her siden 1638!


Markedet idag er et flott sted å lete etter up-and-coming London-designeres godsaker: vesker, smykker, kunst til veggen, klær og mye annet. På en måte synes jeg dette markedet har ting som kan falle i smak hos de «over 30», med noe dyrere utvalg, men også i desto bedre kvalitet. Likevel, ikke noe kjedelig sted for «ungdommen» heller, med søte kjoler, morsomme vesker og accessoirer til en rimelig penge.

Det er kjekt at markedet er under tak, for det er ikke uvanlig med regn og vind i London. Det er en rolig og god atmosfære og det er ganske rent og «ordentlig» her. Det er også butikker og cafeer i tilknytning til markedshallen, så her kan du få deg en rimelig (og sunn!) matbit sittende. Jeg anefaler kjempegod falafel med friskt tilbehør fra denne sjappa her, Pilpel. Nammis! Også er det hyggelig å dele bord med andre og kanskje slå av en liten prat.

Husk bare å ikke bruk opp alle pengene og energien her, og spar gjerne litt plass i magen,  for turen går jo videre til Brick Lane!

Ut av markedet og ned Hanbury Street (bare å følge strømmen). Her går du forbi sjarmerende Poppies Fish & Chips, hvor du får fisken servert som den skal, nemlig i avispapir og med eddik på. Her ligger Absolute Vintage vis-avis, en svær 2nd hand butikk med altfor mye utvalg. Stopper du her er sjansen for at du ikke kommer deg gjennom Brick Lane i løpet av dagen stor, men sånn er det i en stor by med mange muligheter. Hehe.

Videre ned og på venstre hånd kommer en åpen plass, her finner du Sunday Up Marked, som også er verdt et besøk. (Nå er du forresten like ved Hanbury street 29, hvor et av de grufulle Jack the Ripper mordene fant sted, liket av den unge kvinnen Annie Chapman ble funnet her 8. september 1888. I dag er bygningen delvis dekket av Truman Bryggeriet. Det ryktes selvfølgelig om at Annies spøkelse går igjen her…. Du kan lese mer om The Whitechapel Murders, om du liker grøss og gru – og London historie!).

Mens du saumfarer hipster-mekka med norske oljepenger og god kurs er sjansen for kupp store. Man blir jo sliten av alt dette, så hva med å ta en deilig kaffe på den beste platesjappa in town, nemlig Rough Trade? Jammen er det deilig å ikke lete etter musikk på internett – og det er godt å få anbefalinger fra folk som elsker musikk. Her finner du også bøker og filmer til inspirasjon. Håper du har husket å pakke kofferten halvfull på vei til London?

Videre ned Brick Lane passerer du igjen street-food boder, utendørs-frisør for en trendy klipp og masse, masse folk. Følg med på grafitti og street-art, for her kan du plutselig se en Banksy eller Ben Enine. La deg sjarmere av dagens entertainere, forrige helg var det en «human jukeboks» – behov for penger kombinert med kreativitet er alltid oppfriskende, og typisk Londoner’s.

Smoothies, crêpes, kokosnøtter, kaker, marengs, what have you not, spis deg bare nedover, men spis deg ferdig før du går inn i en klesbutikk og de finnes det plenty av. Rokit er jo faktisk en kjedebutikk-2nd hand å regne, men en sikker vinner. Er du på jakt etter noe unikt, noe skikkelig vintage eller til og med antikke klær, må du ta en avstikker til venstre i 14 Bacon Street  til The Vintage Emporium og Coffe House. Ikke billig, men fantastisk. Apropos avstikkere, det ligger en gigasvær «Beyond Retro», litt «supermarked» for min smak, men om du har energi og penger igjen, så ligger denne et stykke ned Chesire Street på høyre hånd fra Brick Lane litt lenger ned.  I Brick Lane har du This shop rocks med vakre kjoler og tilslutt Hunky Dory, en nydelig retrobutikk, med håndplukket og godt utvalg, veldig Mad Men’ish, også har de mye elegant for menn!

Så kommer du til Bethenal Green road hvor du kan ta bussen mot sentrum. Siden du sikkert er dødssliten og endelig har skjønt at det ikke er mulig å rekke over alt på én dag, så er det også alle muligheter for å ta seg en drink på en av barene i nærheten og planlegge neste besøk hit…