Høsten er i gang!

Etter å ha vært nesten 3 måneder på reise, er det deilig å være tilbake i Tromsø. Sommeren har vært flott og jeg er superklar for en aktiv høst. Allerede denne uke starter vi opp med nye sangopptak til NRK Kråkeklubben, så Chister og barna skal syng nye, fengende låter. Denne gang har jeg jobbet sammen med forfatter Endre Lund-Eriksen om tekstene til sangene.

Se Kråkeklubben på NRK’s nettsider her.
christer og kraka

Neste uke skal jeg delta på Redd Barnas seminar om barns plass i politikken. Jeg ble spurt om å være med på dette, på bakgrunn av kronikken jeg skrev om barn som barn som hentes om natten. Jeg er spent på oppgaven, som er å lede en samtale mellom Ali Esbati og Njål Høstmælingen. Seminaret er på Litteraturhuset, tirsdag 27. august.
Du kan lese mer om Redd Barnas seminar her.

I forbindelse med Stortingsmeldingen «Barn på flukt», valgte Redd Barna å lage sin egen veldig viktige store, alvorlige melding – i motsetning til Stortinget har Redd Barna valgt å faktisk snakke med barn som har vært på flukt, da de jo sitter inne med spesiell kunnskap om hvordan dette oppleves for barn. Jeg sprer den her, for jeg håper så mange som mulig leser den!

«En alvorlig stor melding»
en alvorlig stor melding

Flott at Redd Barna tar tak i tematikken under valgkampen. Jeg synes også det var bra timing at NRK viste Margreth Olins sterke dokumentar «De andre» – hvor hun snakker med ungdommene som sitter i mottak, og hvordan dere hverdag er. Ting ble ikke helt som de hadde tenkt, når de flyktet fra vanskelige forhold for å komme i trygghet i Norge. Det kan være tungt å se slike dokumentarer, men jeg anbefaler alle til å gjøre det!
Du kan se den en periode på NRK sine nettsider.

de andre

Jeg ønsker alle en god og engasjert høst!

Aggie

x

Tempelhof Freiheit

TEMPELHOF FREIHEIT

Å ankomme den nedlagte flyplassen Tempelhof, midt i tjukkeste Berlin-byen, føles som å vandre inn i et filmsett. Åpne, store flater. En bred asfaltert vei med påmalte piler som peker inn i evigheten.

Lyden her er fullstendig anderledes enn fra byens gater jeg nettopp kom fra. Stillheten dominerer og bare en svak dur av byens murmel ligger som et fjernt bakteppe. Plassen er så åpen, at prat, latter og fuglekvitter fra reservatet mellom flystripene, liksom slukes og tones ned. Her er ingen steder for lyden å reflektere, her forblir lydbildet rolig.

P1130162

Unger leker, løper og freser avgårde på sparkesykler eller kaster ball. De jubler og koser seg – frihetsfølelsen er stor! De voksne jogger, sykler, noen til og med kiter med skateboard. Familier og vennegjenger har inntatt BBQ-området. Tyrkiske familier har rigget seg til med stoler, bord, grill og mat for en uke.

Hvorfor føles dette stedet bare så kult, så riktig?

P1130119

Vel, først og fremst, Tempelhof er ingen vanlig park. Den er ikke «komponert», skulpturert og planalgt som en tradisjonell park. Her er ingen symmetriske blomsterrekker, ingen fontener, ingen benker – det er hva det er. Er en tidligere flyplass som nå er stengt og som har blitt tilgjengelig som friområde for byens befolkning og alle andre som trenger et grønt pusterom. Det eneste inngrepet man har gjort så langt er å lage en vei rundt hele området, som en oval asfaltert ramme, og som brukes som løpe- og sykkelbane.

Jeg tror at mye av sjarmen ved dette steder er at det nettopp ikke er gjort store endringer. Flyplassen ble stengt i 2008 og ble åpnet for byens folk to år senere, men man begynte i god til å diskutere og planlegge hvordan man kan best skulle utnytte dette plutselige ledige, enorme arealet, svært sentralt i byen. Man kunne lett vært fristet til å begynne store byggeprosjekter med flere år med planlegging, graving og bygging. Delt opp arealet til boligomårdet, næringspark eller sette i gang med tradisjonell park-tilrettelegging, men i stedet har man valgt å la prosessen gå gradvis og ikke minst – la befolkningen komme med innspill til hva stedet skal bli og være med på å utforme det sammen.

Allerede i 1994 ble det lagt føringer fra Departementet for byutvikling og miljøvern at man skulle ta sterkt hensyn til behovene til de tett befolkete nærliggende områdene (Friedrichshain-Kreuzberg, Neukölln og Tempelhof-Schöneberg). Året etter ble det arrangert en workshop med internasjonale eksperter av arkitekter og byplanleggere, som konkluderte med at de store, dominerende flyplass-byggene som oste av makt og autoritet, måtte brytes opp. Det var også enighet om prosjektet ville være tjent med en mest mulig åpen utviklingsprosess og dette har blant annet blitt ivaretatt ved innspillsrunder via nettet, med stor respons og mange gode forslag fra befolkningen.

Ønske om å ha tilgang til en stor park og grøntområde, med rom for sports-, fritidsaktiviteter og læring for barn, er eksempler på ønsker som toppet forslagslista.

P1130129

Parken er ikke ferdig, men blir gradivs til. Så langt er det altså et fuglereservat i midten av området, det er laget egne inngjerdte områder for hundelufting, landskapskunst, friområde til dyrking av planter og grønnsaker, barneområde med bygging av «shantytown», egne BBQ/grill-områder, et serveringssted (så man kan få seg sin øl), i tillegg til de nevnte løpe- og sykkelbaner rundt hele området. Stedet godt organisert med toaletter og søppelkasser med kildesortering, og er åpent fra soloppgang til solnedgang. De gamle terminalbygningene er mulig å leie til større events, konferanser eller messer. Store kreative arrangement som Berlin Art Fair og musikkfestivalen Berlinfestival, arrangeres her.

P1130131

P1130134

P1130126

Jeg liker tanken ved å la stedet «gå seg til» gradvis og at brukerne får prege området. Det er noe med å gi tid til å observere behov og bruksmønstre før man bygger og asfalterer. Se hvor stiene blir til naturlig, så følge de. Bevare friheten til langt inn i solnedgangen…

P1130146

Les mer om Tempelhof her:
Tempelhof Freiheits offisielle hjemmeside
Wikipedia

Nattens tyver

Jeg vet ikke hva som opprører meg mest – at vi behandler barn forskjellige utifra oppfatningen om de er «våre» eller ikke, at noen barn må lide for å være et eksempel for Norges harde linje, så ikke andre skal prøve seg på det samme — eller om det bare er fordi jeg husker selv så godt hvor grufullt det er å bli hentet av fremmede politifolk og bli dratt ut av mitt eget hjem.

For jeg har selv opplevd det, ikke fordi jeg var et uønsket innvandrerbarn, men fordi barnevernet fant ut at det var en god løsning, midt i en flokete barnefordelingssak hvor jeg var den som var umulig å dele. Det har vært mye grums i min barndom på grunn av foreldre som ikke klarte å enes, men jeg var rimelig greit forskånet for mye av kranglinga og det som skjedde i rettsalen. På et eller annet tidspunkt ble det bestemt at det beste for meg var å fjernes fra begge mine foreldre og sendes på barnehjem. Måten dette ble gjort på var å sende en mann fra barnevernet akkompagnert et par stakkars representanter fra politiet, som måtte (med tårer i øynene) fjerne meg med makt fra mitt hjem, sent om kvelden. Jeg var vel 10-11 år, uten mulighet til å orientere meg om hva som skulle skje, uten mulighet til å ha med meg en voksen som jeg kjente og uten mulighet til å pakke med meg noen ting, la oss si en pysjamas og en kosebamse. Jeg ble rett og slett bare båret ut i Svartemarja og sendt til sykehuset hvor jeg måtte tilbringe natten. Livredd.

Uansett – poenget mitt er – av alt som skjedde i konfliktperioden i min barndom, så er dette den episoden som har brent seg fast og som jeg har hatt aller mest problemer med å bli ferdig med. I flere år etter denne hendelsen var jeg ustabil, følsom, gråt og var usikker. Jeg fikk psykologihjelp over lang tid, og dette var en av de mest skjellsettende opplevelsene. Å bli tatt med makt fra sitt eget hjem, å bli kidnappet av de man skal stole på passer på deg, politi, barnevern og sykehus – var en opplevelse som var vanskelig å legge bak seg.

Så mine tanker går til de barna som blir hentet om natten, den redselen, den skrekken, den fortvilende følelsen av å ikke kunne motsette seg den urett man opplever. Jeg kjempet så godt jeg kunne og beit barnevernsmannen i fingeren så hardt at jeg bare klarte, men til liten annen nytte at han forhåpentligvis sleit med å fylle ut dumme sakspapirer på en god stund.

Lurer på hva de fire små på 12, 10, 8 og 4 gjorde – annet enn å gråte og føle panikk – be til høyere makter om at noen skulle stoppe dette. Jeg tenker på heldige meg som fikk hjelp til å bearbeide oppevelsen (selv om jeg fortsatt ikke forstår verken avgjørelsen eller utførelsen) og hvor lang tid det tok før jeg ikke tenkte på det daglig – og på hvor lang tid det tok før jeg ikke tenkte på det ukentlig, så månedlig og så bare av og til. Det tok mange år.

Disse ungene får neppe noe hjelp, de skal bare videre på en usikker ferd i livet – i nye omgivelser, med utslitte og fortivlte foreldre – med bakken revet bort fra føttene deres. Ingenting å støtte seg på.

Mamma-hjertet mitt brister, og opplevelsene fra barndommen kommer frem. Jeg har bare opplevd en brøkdel av faenskap i forhold til hva de går gjennom nå, og likvel vet jeg hvor vondt den enkeltstående biten av historien føles – den å bli hentet av voksne, uniformerte betjenter og sendt avgårde om natten.

Fy, at det går an! Jeg protesterer!!! Jeg vrir meg i forakt når det tales fra fine politiker-troner om fantastiske, unike, inkludernede Norge. Foregangslandet med det store hjertet. Her hvor godene deles, her hvor vi bryr oss om mennesker og hvor vi bryr oss om barn. Landet hvor vi skal lære barna våre å ikke mobbe hverandre og at alle er like mye verdt. Verdens beste land! Nei, vet du hva, her bryr vi oss bare om oss selv, økt lønn, oppussing av hjemmene våre og deilige feriereiser.

Neda, Zoher, Dima og Nael. Dette er ikke sånn det skal være. De voksne må gjerne diskutere og være uenige, men det er ikke holdbart å ty til «løsninger» som innebærer overgrep mot barn. Jeg gremmes og skjemmes, og hjertet mitt omfavner dere og jeg har dere i tankene, for jeg vet at dere har fått arr i sjelen.

Barna er våre skatter. De skal ikke hentes ut av sengene sine av tyver som kommer om natten.

Neda

3 supre tips til fine London-dager med barn!

Er du en av de som har levd glade, urbane dager og som har digget å reise til storbyer for å dynke deg i impulser og opplevelser, men som nå har småbarn og føler at du strengt tatt burde booke en barnevennlig sydentur med basseng i umiddelbar nærhet? Slapp av, du kan fortsatt dra på storbyferie med familien og alle kan bli fornøyde. London er mer en shopping på high-streets og drinker på kule klubber. Denne byen er en skattekiste av opplevelser for både store og små.

Trikset med London er å velge seg ut ett område per dag og det gjelder å ikke ta seg “vann over hodet” når det gjelder ambisjoner over alt man skal få gjort. Det er en diger by, ting tar tid og innimellom opplevelsene skal man også spise, bruke “fasilitetene” og forflytte seg. Med småbarn er det egne behov som gjelder, som at det finnes toaletter med stellemuligheter, at spisestedet ønsker barn velkomne og tilrettelegger for at barna skal trives og man trenger pauser i trafikk-trygge omgivelser der barna kan få leke og utfolde seg.

Heldigvis er London full av grønne lunger og lekeplasser og tilbud for de minste er betydelig oppgradert de siste årene.

De fleste kjenner til de store attraksjoner som Madame Tussauds, London Aquarium eller de kjente museene. Disse er vel verdt et besøk og vil gi både barn og voksne uforglemmelige opplevelser, men for de minste kan noe av dette bli overveldende. Dessuten er det lange køer og mye venting. Jeg har reist med familien flere perioder London, og her er et par koselige familie-vennlige tips fra meg.

1. SØNDAG PÅ ØSTKANTEN
Om du har mulighet, så bli igjen i London en søndag og utsett hjemreisen til en mandag. Da får du med deg stemningsfulle markeder og dessuten er det en god sjanse for at flybilletten blir rimeligere. Hva med å tilbringe den siste helgedagen på østkanten? Øst-London huser de hippe, unge og kunsteriske, så her finner man også den riktige London gatemoten. I Brick Lane finner du riktig gode vintage-butikker, og med pundet i lav kurs, er det store sjanser for å gjøre unike kupp! Det er (nesten helt) bilfritt på søndager og det er mye rart å se på i denne sjarmerende og livlige bydelen. Til lunsj kan du bokstavelig talt spise deg nedover gata, som fylles opp med boder som serverer fantastisk mat fra alle verdenshjørner, smak litt fra forskjellige boder! Det er selvfølgelig litt styrete å være for lenge i markedet, så når du har fått kjent østkantens puls og vil videre, så er det kun en 10 minutters spasertur rett nord og du kommer til en super lekeplass i Ravenscroft Park, som har moderne og utfordrende lekeapparater både for små og store barn.

Etter en god lekepause kan man gå en tur gjennom Colombia Road Flower Marked. Det er crowded og ikke spesielt barnevogn-vennlig, men likefullt en spesiell og genuin London-opplevelse! Å bare følge strømmen av mennesker og vandre sakte igjennom en blomsterjungel, mens blomsterselgerene overgår hverandres rop og spesialtilbud med glimt i øyet, er rett og slett sjarmerende! I Colombia Road ligger også flere vakre og smakfulle små nisje-boutiques som er det totalt motsatte av det du finner i High Street’ene. Her kan du finne vakre barneklær i retro-stil, cupcakes-bakeri, husholdnings- og kjøkkenartikler i shabby chique og en vakker sybutikk med koselige retro stoffer som kan minne deg om din egen barndom. Herfra er det ikke langt til Hackney City Farm hvor barna kan få hilse på gjess, høns, feite griser, katter, geiter og flere smådyr. Et koselig avbrekk som gjør at du helt glemmer at du er i en småby! Fri adgang, men du kan gjerne donere en slant til det frivillige arbeidet. Her finner du også en hyggelig og avslappet økologisk café, Frizzante (åpent daglig 10-17.30) hvor du kan spise middag, som ofte består av daglige spesialiteter. De tilbyr barnemeny og de selger babymat (Ella’s Kitchen økølogiske pureer) og det er stellemuligheter her.

2. INNHOLDSRIK DAG I BLOOMSBURY
Sentralt i London finner du området som blant mye annet huser British Museum med spennende utstillinger rundt gamle sivilisasjoner fra Hellas til Egypt til Afrika. Her finnes aktivitetspakker som guider deg rundt, eller man kan vandre fritt og ta ting som det kommer. Ikke forvent å få med deg alt, men vurdér å sjekke de Egyptiske mumiene og om du er heldig er det lag-din-egen-mumie aktiviteter i the Clore Education Centre ved bakgården (helger og ferier). Om barna ønsker å få leke litt anbefales Coram’s Field på det sterkeste. Her er et stort, lukket område dedikert til barn og med forskjellige aktiviteter for ulike alderstrinn. Her slipper ingen voksne inn uten at de er i følge med barn og lekeplassen har flere ansatte som passer på stedet, men du som forelder må selvfølgelig selv passe på barna dine. Her er digre sandkasser med nydelig “tropisk strand-sand”, som garantert får de minste barna til å kaste av seg skoene og hoppe uti! Ta gjerne med egne leker, men de går også fint uten. På sommeren er det også vannlek og fontene midt på plassen, og store trær kaster skygger og danner et utmerket sted for et piknik-teppe hvor voksne kan strekke på bena og slappe av. Her er også en liten kafe med forfriskninger. På Coram’s Field bor det også dyr, så om det står en geit og tygger fredelig likeved et leketårn, så ser du ikke syner.
I nærheten finner du også en rolig gate som heter Lamb’s Conduit Street. Her er det flere små kafeer med uteservering, flere stilige butikker for målgruppen “etisk-bevisst-konsument i tredve-årene med familie”, en helt super barnebok butikk (jeg liker særlig at de selger så mange softcover bøker, de er ypperlige for reise!) og det er generelt en deilig, rolig gate.

3. KANALBÅT TIL ZOO!
En nydelig liten hemmelighet, er å dra med tuben opp til Camden og komme seg over brua og inn til kanalen hvor det går skjønne kanalbåter som tar deg rett til en hemmelig inngang (mye mindre kø der!) til London Zoo. Pass på å kjøpe båtbillett som inkluderer zoo-inngang. Det er cash som gjelder her.
London Zoo er et deilig sted å være, veldig famlievennlig på alle måter, og Zoo’en virker proff og bra, så man får en følelse av at dyra har det rimelig greit her. Alltid litt ambivalent det med dyr i bur… Her finner du en flott pingvin-park med store akvariumsvindu du kan kikke i når de svømmer og trikser. Det er et tropisk innendørs område med flotte fugler og supermorsomme apekatter. Mind your head! Ikke stå rett under en apekatt, de driter i hvor de driter, for å si det sånn… En dag i zoo er mer enn nok for store og små, så her ville jeg ikke lagt inn for mange andre planer.

Ellers – husk: Gode sko, tørkepapir/våtservietter, drikke på lur :) Senk egne ambisjoner og tilpass deg barna!

God tur!

Do you dare to dream?

Mange spør meg hva som driver meg og hvorfor jeg gjør alle mine prosjekter. Det er ikke så enkelt å svare på det, men jeg har en (tilsynelatende) uendelig trang til å hele tida pushe meg selv, tvinge meg til å tørre noe nytt, være på vei videre, gå ut av komfortsonen. Jeg tror bare jeg er en veldig rastløs person, som ikke klarer å sette meg ned og si at «dett var dett, fornøyd med det». Uansett, denne lille videosnutten kunne jeg kjenne meg godt igjen i — når man pusher seg selv, blir man lykkelig og fornlyd når man har gjennomført det målet man satte seg. Om du ser den og ikke kjenner deg igjen i den, så kan du jo kanskje la deg inspirere?

Femme

Ja, så har det vært lenge stille. Nå er det på tide å ta opp tråden. Kort fortalt – jeg ble syk. Det ble litt mye der rundt jul. Nå – alt bra igjen og er klar for å holde avtalen jeg hadde med Femme.

Du kan besøke henne i leiligheta hennes rett etter påske. Hun har låst seg inne – over lang tid. I sine egne, trygge rammer kan hun selv bestemme hvordan verden er og hvordan ting henger sammen. Men det er ikke sikkert at hun har det så godt med seg selv, av den grunn.

Femme har vært med meg en stund, hun er en karakter som oppsummerer ting som opptar meg. Det handler om menneskeskjebner og om å føle at man ikke får det helt til. Om å strebe etter noe annet enn det man er. Om at det kan være vanskelig å akseptere at ting ble dumt og at det kan være enda vanskeligere å gå videre. At man kan havne i en loop. At tankemønstre kan bli så fastlåste at de graverer seg inn i huden din. At du igjen og igjen stopper opp med de samme problemene, som kanskje ikke er uoverkommelige, om du bare velger at de ikke skal være det. Det handler om fornektelse og at når man tror det enkleste er å ikke ta tak, så er det faktisk det motsatte. Det å ikke gjøre noe med situasjonen, gjør den vanskelig og på et punkt, uutholdelig.

Det handler om at av og til er ikke sangtekster nok. Det handler om å la de tankene og skribleriene som har vært fanget i notatbøker, slippe løs og få lov til å bli en historie og leve et eget liv. Det handler om å samarbeide med andre, om å utfordre seg selv og om å utforske nye uttrykk på scenen. Det er med ydmyket og skrekkblandet fryd at jeg entrer scenen 4. og 5. april.

Sammen med meg har jeg skuespiller Marius Lien og tre flotte musikere på cello, bratsj og bass. Manus og regi er ved Erik Smith-Meyer.

Femme spilles på Lillescenen på Kulturhuset. Billetter selges nu!

femme_web

Femme

Hojojoj, så er jeg i gang med å utforske og hilse på Femme igjen. Forrige gang vi hang ut, var hun Femme Digitale, men nå har hun beveget seg inn i en mer analog verden. Jeg jobber sammen med Erik Smith-Meyer med å sette opp en teaterversjon av historien om denne isolerte dama, som lever litt i sin egen verden. Hun har låst seg inne i leiligheta si, forteller om forskjellige dyr som dukker opp i livet hennes og har besøk av en trio som spiller opp til sang og dans. Av og til har hun hai på besøk – og hver dag steker hunn egg.

Femme handler om ensomhet og selvvalgt distanse til den virkelige verden – og er en komisk, absurd og musikalsk førjulsforestilling.

Musikere er: Bert Simen Lund (cello), Julia Neher (bratsj) og Stein Paulsen (kontrabass).
Regi er ved Erik Smith-Meyer og skuespillere er altså meg selv og Marius Lien.

Sykt spennende utfordring, veldig lærerikt veldig skummelt og jeg gleder meg max!

Forestillinger 13.-15. desember:
Kulturhuset i Tromsø, Lillescenen


foto: Carl Critical

For mye!

Hoi – hvor det går unna… Nå er jeg midt i en typisk freelance-klemme, det går mot slutten av året og det er veldig mange ting som skjer på en gang. Har nettopp vært 1 måneds tid på reisefot, med Frost og tenkt mest på musikken, hatt konserter, gjort interjvuer, møter og planlegging. Nå er jeg vips, i Longyearbyen for å installere babykunst og jomen har jeg ikke meldt meg på et fag på Universitetet, med påfølgende eksamensoppgave som skal innleveres om altfor kort tid. I tillegg jobber jeg med et teater-prosjekt…før jul. Hjelp!

Typisk meg når det er for mange ting som skjer på en gang er at jeg ikke klarer å tenke klart – sliter med å fokusere på en ting om gangen, glemmer å svare på mailer om prosjekter som ikke handler om det jeg står midt oppi nå, glemmer å betale regninger eller å svare på en sms. Stress-symptomet er: Vanskelig å sovne. Forkjølelsessår. Blir distré. Blir pessimistisk. Surfer på internett etter vesker. (Prøver å ta med meg Live Landmarks teknikker, og prøver å jage vekk de stress-tenkene. De er til ingen nytte likevel!)

Ikke at jeg klager på det, er kjempeglad for at jeg har mye å gjøre og klarer å være freelance musiker, kunstner, mamma-multitasker, men det er litt tøft til tider. Mange spør meg, «hvordan klarer du alt dette?», «Jeg skjønner ikke at du får det til…» – men faktum er at men har ikke noe valg. Som selvstendig næringsdrivende kan man ikke være syk, så det er jeg ikke. Man må levere og deadline er deadline. Noen perioder er solige, men «høysesongene» er superbissi. Samtidig skal man tenke 3-6 mnd fremover og ha nye prosjekter på gang, også må man huske søknadsfrister eller skrive rapporter som prosjekter som er gjennomført. Heldigvis er det også roligere perioder, som jeg prøver å nyte så godt jeg kan.

På den annen side, er dette jeg er blitt best på. Å sjonglere og balansere rolige perioder med travle perioder. Dessuten føler jeg at jeg får gjennomført prosjekter og drømmer. Jeg har masse frihet og jeg kan prioritere familien, av og til iallefall, og det gjør jeg om jeg kan… For eksempel ved å skulke barnehagen av og til eller reise bort i to uker og kombinere reiselyst, jobb og familieliv. Det er flott! En annen viktig faktor er alle de vennene som spør hvordan jeg klarer det — de er en av grunnene til at jeg klarer det! Gode venner som støtter opp, familie som hjelper til – at man er løsningsorientert og positiv betyr masse, masse.

Ja – det var litt om freelance-livets gleder og sorger. Når ting roer seg litt tenkte jeg å blogge om våre siste Frost-opplevelser, London med barn, Babylounge på Svalbard og litt jåleri. Ha en fin dag, omfavn den og gjør det beste ut av den! Dessuten — HURRA FOR OBAMA!!

A

Deilig pop-magi!

Det er med stor glede at jeg det siste året har funnet stadig mer musikk jeg elsker, etter en lengre periode med tørke. Det kan virke som det er en fraksjon med musikere på gang, som tør å lage pop med spennende produksjon, minimal bruk av auto-tune og overkomprimerte mikser – med sans for det estetiske, det vakre, det visuelle – som skaper en musikalsk drømmeverden med mørke undertoner.

Artig å lese denne artikkelen av Helienne Lindvall i The Guardian, om melankolien i skandinavisk popmusikk: There’s more music like The Bridge theme lurking in the Norwegian woods

Her er min liste over spennende artister som befinner seg innenfor, etter min smak, den «rette» pop-estetikken, som jeg bare digger, digger, digger. Sjekk de ut – fyll opp lyttebiblioteket ditt med herlig musikk — husk å betale for musikken (!)

This slideshow requires JavaScript.

WHEN THE SAINTS GO MACHINE (Danmark)
NIKI AND THE DOVE (Sverige)
IAMAMIWHOAMI (Sverige)
FEVER RAY (Sverige)
HIGASAKITE (Norge)
SANDRA KOLSTAD (Norge)
M83 (Frankrike)
BAT FOR LASHES (Storbritannia)
OH LAND (Danmark)

…også håper jeg dere har sjekket ut den nye Frost musikkvideoen til «Something New»?

Her er linken: Frost – Something New – directed by Carl Critical

Du har sikker også noen favoritter? Kommentér gjerne!

God fredag fra meg!

Aggie
x

Da Pyramiden ble vekket til liv

Etter at jeg gjorde den store konserten, «Vårens Vakreste», med Tromsø Kammerorkester og fantastiske vokalister, kjøpte jeg meg en ring hvor det står LIVE YOUR DREAMS, en liten påminnelse om å gjøre nettopp det. For noen uker siden gikk en annen drøm i oppfyllelse, nemlig å spille en Frost konsert i den nedlagte russiske «spøkelsesbyen» Pyramiden på Svalbard. Her er min historie om turen.

De flotte bildene er tatt av Carl Critical.

Vi var et supert team som dro på vår musikalske ekspedisjon mot nord. Jeg og Per (Martinsen) som artister, Petra Hermanva gjorde visuals og hadde god praktisk hjelp av Jon-Eirik Boska, vi hadde med tekniker Jim Mari Johansen som rigge-ekspert, Kyrre Fledsberg gjorde lyd, produsent var Igor Shaytanov og som seg hør og bør hadde vi med egen fotograf/filmmaker, Carl Christian Lein Størmer. I tillegg gjorde min mamma, Eva Grøndal en flott fotoutstilling, også hadde vi selvfølgelig lille Amber med, en super unge å ha med på tur, som gjerne rigger, triller kofferter eller hjelper til med andre prosjekter, «for eksempling å ploppe steiner i havet med Jim!».


Det er herlig å reise med flinke og positive folk, som alle tar ansvar for å drive produksjonen fremover. Det var også godt at så mange ønsket prosjektet vel. Det var så mange personer som gav hjelp og støtte på veien – det ga masse energi. Takk til alle dere gode hjelpere!! Vi har drømt så lenge om å gjøre denne konserten, og jeg har jobbet med å realisere dette i så mange måneder nå, at jeg måtte anstrenge meg for å slutte med organiserings-tankene i hodet mitt, og heller fokusere på det musikalske og det artistiske. Det er helt klart en egen kunst å veksle mellom sine kreative sider og sine praktiske sider! Selv om jeg vil skru planleggings-Aggie av, så dukker det stadig opp ting jeg må ta stilling til. Heldigvis hadde jeg hyrt inn produsert Igor, som tok over alt det praktiske og det var veldig godt.

Det var nesten uvirkelig å endelig komme til Pyramiden, etter å ha lest så mye om stedet og etter å ha sett så mange bilder. Jeg har jo sett mormor Hertas mange bilder fra 60-tallet og 90-tallet. Jeg har sett Siri Hermansens utstilling og jeg har lest Kjartan Følgstads bok. Jeg har satt meg inn i bilder og kart, for å planlegge eventet så godt som mulig uten å ha vært der. Jeg følte jeg «kjente» stedet fra før – men skjønte raskt at jeg ikke kjente det i det hele tatt når jeg faktisk ankom.

Noe av det første vi gjorde var å få en omvisning inne i Idrettsbygningen. Etter å ha gått opp mørke, krokete trapper, fulle av glass, spiker og støv, kommer vi brått inn i et gammelt turn-rom i et helt fantastisk, blekt turkis-blått lys. I rommet står turnutstyret klart, som om det når som helst skal løpe inn en turner for å ta sats.

Det er en merkelig stemning i denne vakre byen som ble tømt for folk for fjorten år siden. Det er som om noen holder pusten, som om alt er satt på pause. Stillheten er så rungende – det føles som å være inne i et spill eller et filmsett. Jeg så for meg hvordan det må ha vært her før, synes jeg hører skrittene fra to småjenter i lakksko som løper over asfalten. Å være her, uten mobildekning, langt unna alt – føles som å være på en satelitt, en romstasjon — i et vakumpakket friområde, et sted man kan legge merke til detaljer og tenke fritt. Selv om det er tomt og øde, så henger vissheten om at det finnes isbjørn i området, og det tar litt tid å venne seg til at man alltid må gå rundt med våpen.

Dimitri var vår lokale guide og hjelper i Pyramiden. Etter å ha sett på det forskjellige mulige «konsertstedene» fikk vi klarsignal om at vi kunne gjøre konserten i det gamle Kultuhuset. Pyramiden var et kommunistisk presisjeprosjekt, og ble tegnet av de beste arkitekter. Kulturhuset er et imponerende bygg med alle fasiliteter, det rommer en gymsal, ballettsal, piano/musikk-rom, bibliotek, male/tegne-rom, kino/konsert-sal og mye mer. Til at det bare bodde rundt 1000 mennesker der, hadde de rimelig bra kulturtilbud må jeg si, selv om Pyramiden er på en øde øy nesten ved Nordpolen og med en svær isbre som eneste nabo!

Kulturhuset stod som forlatt etter forrige forestilling. Bak scenen hang det bannere med russisk tekst på sidene – huskelister for replikker? Rekvisitter og instrumenter lå nedstøvet bak scenen. Sceneteppet knirket, men virket. En tombola-maskin, i glitrende grønnfarge, stod klar, med lodd-lapper i. Lurer på hva premien var?

Kreative og vakre Petra fylte rommet og scenen med sine «visuals» med utgangspunkt i mormors bilder. Aggregatene jobbet taktfaste og forsynte oss med strøm. Bensinlukta lå i lufta. 14 år gammelt hvitt støv virvlet opp i lysene. Vakkert – jeg trodde vi hadde med oss røymaskin, på et tidspunkt, men vi skjønte fort at det ikke var helt bra å stå å puste inn dette i 3 dager. Det løste seg med masker og pauser. Vi dekket til stolene i salen med skjør fiberduk.

Huset er gjennomgående iskaldt, som om kulda har bltt lagret og samlet opp sammen med støvet. Vi måtte ut i de arktiske sensommeren for å «varme» oss. Etter noen timer inne var man tørr i fjeset, raspete i halsen, tørst og kald til de innerste margbein. Heldigvis ble vi så godt tatt vare på av russerne som bød på middag og sterk te med sukker, på Hotel Tulipan, i de velfortjente pausene.

I foajeen henger det fra før mange falmede bilder, men idag var det også en helt spesiell fotoutstilling. Min mamma, Eva Grøndal, jobber med å bevare og formidle sin mor og fars vakre og historiske bilder fra Svalbard. , og nå viste hun Herta og Leif Grøndals bilder fra Pyramidens «glansdager».

I løpet av noen dager, ble Kulturhuset klargjort for liv og musikk i den gamle konserthallen. De russiske damene stod opp kl 03.00 på konsertdagen, for å gjøre klar bakst og godsaker. De rigget opp til servering i Kulturhusforajeen. Som i gamle dager. Alle jobbet på spreng for å få de siste detaljene klare. Fotoutstillingen kommer opp. Prosjektører festes i taket. Vi har lydprøver. Et amerikanske filmteam lusker rundt og dokumenterer alt som skjer. Carl Christian dokumenterer de som dokumenterer. Alle tar bilder. Det hele er ganske meta.

Lørdag formiddag. Været er vakkert! MS Polargirl ankom havna. Publikum er på vei! Båten er fullstappet med gjester – og i tillegg har det kommet private båter. Endelig blir det kø igjen utenfor Kultuhusets inngangsdører. Vi står og fryser bak scenen. Folk flokker seg rundt bildene og lurer på om de kan gå over prosjiseringene? Amber er sur for at hun ikke får være med opp på scenen. Det er bekmørkt og kaldt inne i salen. Konserten skal til å begynne. Vi får ærverdig lang, russisk introduksjon av Trust Arctikguols representanter. Vi håper på at aggregatene gir jevn nok strøm til at all finelektronikken funker gjennom konserten.

Musikken begynner, jeg tar et dypt magadrag og kjenner støvet klistre seg fast i munn og hals – men det er bare å synge. Det er nesten andektig stemning. Den forlatte byen er igjen full av musikk og liv. Jeg føler en veldig respekt for stedet og eventuelle sjeler som henger ut med oss i dag. Yess….jubler jeg inni meg, mens Pers tunge beats dundrer i veggene — vi fikk det til!! Akkurat her og nå, skjer dette. Når konserten er over, skal det bare være minnet av oss igjen, som om vi var spøkelsene.

LIVE YOUR DREAMS!

A

x

Les gjerne VICE Noisey sin store feature-artikkel om deres opplevelse av å være med «to the end of the world».